Astronomisk ordliste - H

A  B  C  D  E  F  G  H  I  J  K  L  M  N  O  P  Q  R  S  T  U  V  W  X  Z  Ø  Å 
H I-regionen
Et område i interstellart rom som inneholder nøytralt hydrogen. Nøytralt hydrogengass sender ut radiobølger på 21 cm-båndet. Temperaturen er omtrent 125K, som er for lavt til at elektronene kan sende ut stråling i det optiske delen av spekteret. Omtrent 95% av interstellart H er H I.
Relaterte linker:
 - Se også:hydrogen-balmer-serie

 
H II-regionen
Områder i interstellart rom som inneholder ionisert hydrogen. De fleste H II-regioner er røde og kommer fra varme blå O- og B-stjerner som med sitt UV-lys ioniserer alt hydrogen på avstander opptil hundre lysår. Den mest kjente H II-regionen er Oriontåken (M 42).
Relaterte linker:
 - Se også:Orion,Ori (Jegeren )

 
H-alfa
Se hydrogen-alfa-filter (H-α filter )

 
H0
Hubblekonstanten er en av de mest interessante parameterene innenfor astronomien. Størrelsen på konstanten benyttes til å bestemme Universets alder og avstanden til galaksene. Under de siste 70 årene har man gjort forskjellige anslag på størrelsen på parameteren, men de seneste anslag er ca. 20 km/s pr. 1 million lysår. I de senere år har man innført en usikkerhetsparameter h= (0,60-0,75). Hubblekonstanten H=H0*h , hvor H0 er 30 km/s pr. million år. Dette skulle da gi en hubblekonstant på 18-22,5 km/sekund pr. million år. De seneste resultatene publisert fra data innsamlet fra WMAP-satelitten gir en verdi på 21,8 km/s pr. 1 million lysår med en feilmargin på 5 %. Benyttes enheten Mpc (megaparsek) vil det tilsvare 71 km/s pr. Mpc.
Relaterte linker:
 - Se også:Hubbles lov

 
Hale-Bopp, komet
Komet C/1995 O1 er en periodisk komet med baneperiode rundt Solen på 4337 år. Kometen ble først oppdaget 23. juli 1995 av de to amatørastronomene Alan Hale og Thomas Bopp.

 
Halleys komet
Periodisk komet med omløpstid rundt Solen på 76 år. Den første nedtegnelsen av observasjoner stammer fra år 240 før Kristus og gjestet sist det indre av solsystemet vårt i 1986. Kometen er oppkalt etter Edmond Halley (1656-1742). Han var en engelsk astronom som brukte Newtons bevegelseslover på historiske kometdata, og forutsa dermed gjensynet med kometen som nå bærer hans navn. Denne kometen er opphavet til de periodiske meteorsvermene Akvaridene og Orionidene.
Relaterte linker:
 - Se også:astronomi

 
halo
En sfærisk region rundt spiralgalakser som består av spredte stjerner, stjernehoper og områder av gass og støv.
Relaterte linker:
 - Se også:Spiralgalakser
 - Se også:Stjernehoper (Cluster)
 - Se også:galaktisk bulge (galaktisk utbuling)
 - Se også:galaktisk halo

 
Hansteen, Christopher (1784-1873)
Christopher Hansteen var utdannet ved Universitetet i København. I 1812 vant han en prisoppgave om hvordan man skulle forklare jordas magnetfelt. I 1817 ble han utnevnt til den første professor i matematikk og astronomi ved Norges nye universitet.
Relaterte linker:
 - Se også:astronom

 
Haren (Lepus, Lep)
Stjernebildet Lepus er en sjelden gjest på våre breddegrader der den dukker opp lavt på sørhimmelen i desember. Lepus' klareste stjerne er α Lepus (mag 2,6). Andre interessante objekter er den dyprøde miravariable stjernen R Leporis. Lysstyrken varier mellom 6. og 12. mag. i løpet av en 14-måneders periode. NGC 2017 er en liten gruppe av stjerner som kan observeres med et mindre teleskop. M79 er en annen, men noe større kulehop. Lepus står høyest på himmelen i januar.
Relaterte linker:
 - Se også:Mirastjerne (Mira-type variable)
 - Se også:Stjernehoper (Cluster)
 - Se også:stjernebilde
 - Se også:kulehop

 
heliofobi
Fobi. Frykt for Solen.
Relaterte linker:
 - Se også:Sola

 
heliopause
Den grensesonen der solvinden møter det interstellare rommet eller møter solvinden fra andre stjerner.
Relaterte linker:
 - Se også:Solvind

 
Helios
Gresk navn på Solen og solguden.
Relaterte linker:
 - Se også:Mytologi på stjernehimmelen

 
helioseismologi
Studie av Solens indre ved hjelp av vibrasjoner i stjernens overflate. Ulike typer bølger forplanter seg på ulike, forutsigbare måter og til ulike dybder. På samme måte som seismiske undersøkelser på Jorden forteller oss strukturen og sammensetningen av de ulike lagene i Jordens indre, gjør helioseismologi astronomene i stand til å se inn i Solens indre.
Relaterte linker:
 - Se også:Sola

 
heliosentrisk univers
En modell av Universet hvor Solen er dets sentrum og alt sirkler rundt dette. Denne modellen ble først (i nyere tid) lansert av Kopernikus.
Relaterte linker:
 - Se også:astronomi
 - Se også:Kopernikus, Nikolaus (1473-1543)
 - Se også:geosentrisk univers

 
heliosfæren - magnetosfære
Heliosfæren er det området i verdensrommet hvor solvinden og Solens magnetfelt dominerer bevegelsen til små partikler som elektrisk nøytrale eller ladde atomer og små molekyler. Den strekker seg langt utenfor Plutos bane. Utenfor heliosfæren er bevegelsen til de samme partiklene bestemt av den generelle strømningen av partikler i rommet mellom stjernene - den interstellare gassen.
Relaterte linker:
 - Se også:Magnetosfæren
 - Se også:interstellart materie

 


helium (He)
Grunnstoff i gassform. Heliumet har 2 protoner og 2 nøytroner i kjernen med 2 elektroner i bane rundt denne. Heliumet er dannet av hydrogenatomer i en kjernefusjon i stjerne. Solen består av 25% helium. Dette grunnstoffet har det laveste fryse- og kokepunktet av alle. Helium er så stabilt at det ikke har lykkes å fremstille noen kjemiske forbindelser med det. Helium er lettere enn luft og brukes bl.a. i ballonger.
Relaterte linker:
 - Se også:atom
 - Se også:grunnstoff

 
heliumflash
Starten på heliumbrenning i kjernen av en stjerne som har forlatt hovedserien. Forårsaker ekstremt raske endringer i stjernens indre, men langt mindre og langt langsommere endringer i stjernens ytre. Lokalt inne i stjernen kan energifluksen i noen minutter være større enn all energi sendt ut av de andre stjernene i galaksen til sammen! I ett kjent tilfelle har man observert en stjerne gjennom et slikt flash. En australsk amatørastronom som hadde holdt øye med den samme variable stjernen i 50 år oppdaget plutselig at perioden var endret. Analyser viste at forklaringen må ha vært et heliumflash. Heliumflash kan bare inntreffe når heliumkjernen er mindre enn 1,4 M (Chandrasekhars massegrense). Derfor forekommer disse utbruddene bare hos stjerner med lav masse.
Relaterte linker:
 - Se også:chandrasekhargrensen
 - Se også:Chandrasekhar-Schönberg-grensen

 
hendelseshorisont
Umiddelbart etter publiseringen av Einstein generelle relativitetsteori, fant en tysk astronom ved navn Karl Schwarzschild en matematisk løsning på de nye feltligningene som omhandler tyngdefeltet til massive og kompakte legemer. Han fant en oppsiktsvekkende grense for størrelsen til legemer. Denne blir omtalt som Schwarzschilds grense. Blir et legeme mindre enn denne grensen, oppstår et svart hull og ingenting, heller ikke lys, slipper ut! For Solen er den kritiske størrelsen ca. 3 km i radius, for Jorden 9 meter i radius.
Relaterte linker:
 - Se også:Nøytron-stjerne
 - Se også:Svart hull
 - Se også:Relativitet
 - Se også:generell relativitet (general relativity)
 - Se også:Schwarzscild radius.

 
Henry Draper-katalogen, HD-katalogen
En katalog med 225 300 stjerner som klassifiseres etter sine spektra. Systemet er oppkalt etter Henry Draper, men katalogen er utarbeidet av Annie J. Cannon og senere utvidet av Margaret W. Mayall.
Relaterte linker:
 - Se også:Stjerneatlas

 
Herkules (Hercules, Her)
Herkules er ikke et stort stjernebilde, men likevel ganske markant i et område som ikke inneholder så mange stjerner. Herkules ligger mellom de to klare stjernene Vega i Lyren og Arcturus i Bjørnepasseren (Bootes). Stjernebildets klareste stjerne er ? Herculis (mag 2,8). Dette stjernebildet er mest kjent for den vakre kulehopen M13 (mag 5,9). Den fyller et område tilsvarende ca. 1/3 av Månens omkrets og er lett synlig med en prismekikkert. Et teleskop med åpning på 70-80 mm vil lett kunne oppløse enkeltstjerner i kulehopen. Herkules kan også by frem et par andre kulehoper som M92 og NGC 6341. Sistnevnte krever et teleskop med lysåpning på 150 mm for å kunne vise enkeltstjerner. Andre interessante objekter er dobbeltstjernene: ? Herculis, ? (rho) Herculis, 95 Herculis og 100 Herculis . Stjernebildet står høyest på himmelen juni til august, men på våre breddegrader er mars og september-oktober gunstige perioder for observering av dette stjernebildet.
Relaterte linker:
 - Se også:Dobbeltstjerne
 - Se også:Bjørnepasseren (Bootes, Boo)
 - Se også:Stjernehoper (Cluster)
 - Se også:stjernebilde
 - Se også:kulehop
 - Detaljert beskrivelse av Herkules

 
Hertzprung-Russeldiagrammet (H-R diagrammet )
H-R diagrammet er en grafisk diagram hvor logaritmen til luminositeten L til en stjerne blir plottet mot dens spektralklasse eller temperatur. I dette diagrammet går spektralklassen fra O til M mot høyre på x-aksen og gir dermed økende temperatur mot venstre, samtidig som man på y-aksen plotter den absolutte magnituden med stigende verdi nedover, slik at luminositeten får økende verdi oppover i aksen. Man finner at de fleste stjernene ligger innenfor veldefinerte områder i et slikt diagram. De fleste stjernene danner et smalt bånd som strekker seg fra lav temperatur og lav luminositet til høy temperatur og høy luminositet. Dette båndet kalles hovedserien. Stjernene befinner seg der det aller meste av sitt liv mens de brenner hydrogen til helium i kjernen. Det er bare stjernens masse som avgjør hvor på hovedserien en stjerne havner. (Se hovedserien). De forskjellige temperaturene deles opp i spektralklassene O, B, A, F, G, K, M og hver klasse deles videre i 10 grupper fra 0-9.
Relaterte linker:
 - Se også:Spektralklasse (Spektraltyper stjerner)

 
Hestehodetåken
Himmelens mest berømte mørke gasståke. Den ligger nær beltestjernene i Orion.
Relaterte linker:
 - Se også:Orion,Ori (Jegeren )
 - Se mere om Hestehodetåken

 
higgspartikler
Partikler som forbindes med strålebunter i et higgsfelt. Slike partikler har sin analog til fotoner som er assosiert til det elektromagnetiske felt. Standard modell for partikkel fysikk forutsetter en elektrisk nøytral higgspartikkel som enda ikke er blitt påvist. En regner med å kunne påvise disse partiklene i de framtidige eksperimentene i partikkelakseleratorer. GUT (Den store forente teorien) forutsetter mange slike partikler, men de er for massive til å bli tilgjengelige med eksisterende partikkelakseleratorer. Teorien om higgspartikler ble satt fram av Peter Higgs i 1966.
Relaterte linker:
 - Se også:grand unified theory (GUT)

 
himmelekvator
Himmelekvatoren er en tenkt sirkel på himmelsfæren i plan med Jordas ekvator.
Relaterte linker:
 - Se også:ekvator (equator)

 
himmelekvator (celestial equator)
En tenkt linje som deler himmelhvelvingen inn i en nordlig og sydlig halvkule. Alle objektene på denne linjen følger en nøyaktig rett øst senit rett vest bevegelse når de observeres fra ekvator her på Jorden.
Relaterte linker:
 - Se også:Senit (Zenit)
 - Se også:himmelhvelvingen
 - Se også:ekvator (equator)
 - Se også:dyrekretsen (zodiaken)

 
himmelhvelvingen
Siden vi lever på en tilnærmet kuleformet jordoverflate er det hensiktsmessig å tenke seg alle stjernene projisert ned på en kuleflate som omgir Jorden. Den kuleflaten kalles himmelhvelvingen. Samme type koordinater brukes på himmelhvelvingen som på Jorden.
Relaterte linker:
 - Se også:himmelkoordinater

 
himmelkoordinater
Samme type koordinater brukes på himmelhvelvingen som på Jorden. Deklinasjon på himmelhvelvingen tilsvarer breddegrad på Jorden (0° tilsvarer himmelekvator, +90° tilsvarer himmelens nordpol og 90° tilsvarer himmelens sydpol). Deklinasjon (dek.) angis vanligvis i grader, minutter og sekunder; f.eks. 10° 24' 59''. R. A. (rektasensjon/right ascention), eller timevinkel, tilsvarer lengdegrad på Jorden. Denne deles inn i 24 timer som hver dekker 15°. Hver time deles videre inn i 60 minutter, og hvert minutt deles inn i 60 sekunder. At R.A. gjerne oppgis i timer, minutter og sekunder kommer av at det da er enkelt å vite når ulike stjerner f.eks. står i sør. Dersom et objekt med R.A. = 19h 12m 36s står rett i sør kl. 18:23:34, så vil f.eks. et objekt med R.A. = 21h 15m 44s står i sør 2 timer 3 minutter og 8 sekunder senere, altså kl. 20:26:42 (dersom vi ser bort fra Jordens bevegelse rundt Solen som gjør at samme stjerne står i sør med ca. 23 timer og 56 minutters mellomrom, og ikke med eksakt 24 timers mellomrom). En stjerne står altså i sør 5 timer og 59 minutter etter en som har R.A. eksakt 6h 0m 0s større.
Relaterte linker:
 - Se også:Rektasensjon (RA)
 - Se også:deklinasjon
 - Se også:ekvator (equator)

 
himmellegeme
Ethvert legeme i Universet som kan observeres. (Med eller uten utstyr).

 
himmelobjekt (celestial object)
Ethvert objekt, som f.eks. stjerner, galakser, planeter og gasståker, som synes på himmelhvelvingen.
Relaterte linker:
 - Se også:Planet
 - Se også:himmelhvelvingen
 - Se også:gasståker

 
himmelpoler (celestial poles)
Himmelpolene er de to punktene på himmelhvelvingen som Jordens rotasjonsakse peker mot. Disse punktene står alltid helt i ro hele døgnet sett fra samme sted på Jorden (kun ett av dem er synlig fra et gitt sted på Jorden bortsett fra steder i et smalt belte rundt Jordens ekvator hvor lysbrytningen (refraksjonen) i atmosfæren vår løfter begge så vidt over horisonten). Den nordlige himmelpolen er alltid rett i nord, og like langt over horisonten som observasjonsstedets nordlige breddegrad. Den er således under horisonten sett fra Jordens sydlige halvkule, og i senit (rett opp) sett fra Jordens nordpol. Tilsvarende er den himmelske sydpol alltid rett i syd, og like langt over horisonten som observasjonsstedets sydlige bredde, dvs. i senit fra Jordens sydpol. Himmelpolene ble tidligere brukt til navigering.
Relaterte linker:
 - Se også:Poloppstilling (Polar Aligment)
 - Se også:Senit (Zenit)
 - Se også:Refraksjon

 


histogram
Et histogram presenterer lystyrkenivåene grafisk ved at økende antall piksler avtegnes langs den vertikale aksen og økende lysstyrke langs horisontal aksen. Et typisk astronomisk bilde vil vise en høg topp til venstre i plottet som betyr at det er mange mørke piksler i bildet. Ved å justere histogrammet kan en undertrykke eller tydeliggjøre detaljer i bildet.
Relaterte linker:
 - Se også:Piksel (Pixel )CCD

 
horisontproblemet
Problemet med å forklare hvorfor den kosmiske bakgrunnstrålingen (CBR) i alle retninger ned til en nøyaktighet på 1/10000 grad K er isotropisk, når separate regioner av himmelen ikke kan ha være forbundet med hverandre. Problemet blir da at Universet ikke er gammelt nok til at lys/informasjon kan ha reist fra den ene siden av Universet til den andre. Hvordan forklarer man den jevne temperaturen til CBR på 2,726 kelvin? Horisontproblemet og flathetsparadokset har i dag fått sin løsning ved den kosmologiske teorien om Det inflatoriske universet.
Relaterte linker:
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)
 - Se også:bakgrunnsstråling
 - Se også:flathetsproblemet

 
hot piksel
Se dark current (mørkestrøm)

 
hovedserien
Båndet i H-R-diagrammet (se denne) der de aller fleste stjernene befinner seg. Stjernene tilbringer det aller meste av sitt liv på hovedserien og brenner da hydrogen til helium i sine kjerner.
Relaterte linker:
 - Se også:Hertzprung-Russeldiagrammet (H-R diagrammet )

 
Hubble, Edwin Powell (1889-1953)
Amerikansk astronom, fra 1919 forsker på Mount Wilson-observatoriet. Han bidro med viktige oppdagelser som påvisningen av andre galaksers eksistens foruten Melkeveien og oppdaget at universet ekspanderer.
Relaterte linker:
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)
 - Se også:astronom
 - Se også:Melkeveien

 
Hubbles lov
Hubbles lov sier at fordi Universet ekspanderer, fjerner objekter seg fra hverandre med en hastighet som er proporsjonal med avstanden mellom dem. Denne loven gjelder ikke for objekter som er nær oss fordi lokale hastighetskomponenter må tas i betraktning.
Relaterte linker:
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)

 
hubblestrøm (hubble flow)
Viser til at galaksene fjerner seg fra hverandre på grunn av Universets ekspansjon.
Relaterte linker:
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)

 
Hubbleteleskopet (Hubble Space Telescope, HST)
Kraftfullt teleskop i bane rundt Jorden. HST overfører bilder og spektra fra objekter uten å bli forstyrret av Jordens atmosfære. Romteleskopet ble skutt opp i april 1990 og ble reparert i 1993.
Relaterte linker:
 - Se også:Romfart

 
hubbletiden (Hubble time)
Den inverse verdien av hubblekonstanten vil gi et forenklet anslag på universets alder og anslagene varierer fra 10 til 20 milliarder år. For et flatt univers uten kosmologisk konstant vill alderen bli 2/3 av hubbletiden.
Relaterte linker:
 - Se også:kosmologisk konstant
 - Se også:flatt univers

 
Huygens-okular
Den enkleste type okular som består av to plankonvekse linser: en større «feltlinse» lengst fra øyet og en mindre «øyelinse» nærmest øyet. Den plane siden av linsene vender mot øyet. Linsene er av samme glasstype, men ved å bruke riktig avstand mellom linsene, kan man korrigere endel fargefeil. Bildet fra teleskopobjektivet faller mellom linsene og er derfor utilgjengelig hvis man skulle ønske å sette inn en blender eller et trådkors i bildet. Man kan imidlertid montere slike ting permanent mellom linsene.
Relaterte linker:
 - Se også:Okular, (Ocular, Eyepiece)

 
Hvalfisken (Cetus, Cet)
Svært stort stjernebilde uten spesielt sterke stjerner rett sør for Væren og Fiskene. Stjernebildet strekker seg helt fra ca. 10° nord til 25° sør på himmelen. Hvalfisken er bemerkelsesverdig fattig på spennende objekter for vanlige hobbyastronomer tatt i betraktning hvor stort område det dekker på himmelen. Det eneste messierobjektet er spiralgalaksen M77 (8,9 mag.). Ellers er omikron Ceti (?-Ceti), Mira, en meget kjent langperiodisk variabel stjerne som varierer mellom 2,0 og 10,1 mag. (ekstreme minima og maksima). Gjennomsnittsperioden er ca. 332 døgn. Cetus står høyest på himmelen oktober - desember
Relaterte linker:
 - Se også:Mirastjerne (Mira-type variable)
 - Se også:Spiralgalakser
 - Se også:stjernebilde
 - Se også:Væren (Aries, Ari)
 - Se også:Fiskene (Pisces)
 - Se også:Messier-katalogen
 - Mer om langperiodiske stjerner og Mira her

 
hvit dverg (white dwarf)
Hvite dverger er restene av forholdsvis lette stjerner med masse mindre enn 6-8 solmasser som har avsluttet fusjonsprosessene. Disse stjernene holdes oppe av trykket fra degenerert elektrongass. De kan ikke være tyngre enn ca. 1,44 solmasser. Tettheten kan komme opp i 10 tonn/cm3. Stjernene har høy overflatetemperatur og lav lysstyrke og med en typisk diameter på ca. 10.000 km. Siden det ikke foregår fusjon, vil stjernene langsomt bli avkjølt for til slutt og ende som en svart dverg.
Relaterte linker:
 - Se også:Planetarisk tåke  (Planetary Nebula)
 - Se også:Svart dverg
 - Se også:chandrasekhargrensen

 
hydrogen-alfa-filter (H-α filter )
Et H-α-filter blokkerer så og si alt synlig lys bortsett fra det området i spekteret som er nær den rødlige H-α-spektrallinjen som sendes ut av hydrogen ved høye temperaturer. Et H-α-filter gjør det mulig å se blant annet protuberanser og en rekke andre fenomener og strukturer på Solens overflate og i dens atmosfære. H-α-filtre er svært dyre.
Relaterte linker:
 - Se også:Spektrallinje
 - Se også:atmosfære
 - Se også:Protuberans
 - Se også:Sola

 
hydrogen-balmer-serie
Se balmerserien

 
Hydrus (Den sydlige vannslangen)
Se Den sydlige vannslangen (Hydrus ,Hyi)

 


hypered film
Film-emulusjon som er blitt spesialbehandlet, ofte med gass, for å øke filmens lysfølsomhet

 
hypernova
En enorm kollaps av en supertung stjerne med etterfølgende eksplosjon som sannsynligvis danner et svart hull. Disse eksplosjonene er kraftigere en supernovaer og etterfølges av gammaglimt. Hypernovautbrudd regnes for å være de mest voldsomme hendelsene i universet, etter Big Bang
Relaterte linker:
 - Se også:Supernova (SN)
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)
 - Se også:Svart hull
 - Se også:Big Bang (Det store smellet)
 - Se også:gammaglimt (gamma ray burst, GRB)

 
høyhastighetsstjerne
Se Barnards stjerne

 
Tilrettelagt av Andreas Øverland