Astronomisk ordliste - K

A  B  C  D  E  F  G  H  I  J  K  L  M  N  O  P  Q  R  S  T  U  V  W  X  Z  Ø  Å 
kaldera (caldera)
Det som dannes når et vulkankrater faller sammen på grunn av et hulrom under. Hulrommet under er fylt av magma under utbruddet, men tømmes da. Hvis berget over magmakammeret er svakt vil krateret kunne falle sammen på grunn av vulkanens egen tyngde.

 
Kameleonen (Chamaeleon, Cha)
Ubetydelig stjernebilde rett ved himmelens sydpol. Kameleonen er ikke synlig fra Norge.
Relaterte linker:
 - Se også:stjernebilde

 
Kassiopeia (Cassiopeia), Cas
Flott stjernebilde med hovedstjernene i en litt skjev W-form langt nord på den nordlige himmelhalvkulen.
Relaterte linker:
 - Se også:stjernebilde
 - Detaljer om Kassiopeia

 
katadioptrisk teleskop
Teleskop der objektivet inneholder både speil og linser. De to mest kjente typene er Schmidt-Cassegrain- og Maksutov-Cassegrain-teleskopene. Disse teleskopene er populære blant mange hobbyastronomer fordi de er kompakte (små) i forhold til den lyssamlende evnen (lysåpningen), og fordi de kombinerer mange av de gode egenskapene til både linseteleskopene (refraktorene) og speilteleskopene (reflektorene).
Relaterte linker:
 - Se også:Teleskopvalg
 - Se også:Teleskop (stjernekikkert)
 - Se også:Refraktor (Linsekikkert/Linseteleskop)
 - Se også:Reflektor (Speilkikkert/Speilteleskop)
 - Se også:Schmidt-Cassegrain teleskop (SCT )
 - Se også:Maksutov-Cassegrain teleskop

 
Kataklysmiske stjerner
Stjerner som en gang i blant har voldsomme utbrudd på grunn av kjernereaksjoner i overflatelagene eller i deres indre. Supernovaer, klassiske novaer, gjentakende novaer, dvergnovaer, symbiotiske stjerner og R Coronae Borealis stjerner regnes som kataklysmiske stjerner. Under utbruddene øker lysstyrken i varierende grad alt etter hva som skjer. Kataklysmiske stjerner er også kjent som Eruptive stjerner.
Relaterte linker:
 - Se også:Supernova (SN)
 - Se også:Nova
 - Se også:astronomi
 - Se også:dvergnova
 - Se også:dvergnovaer
 - Beskrivelse av ulike typer variable stjerner fra AAVSO (engelsk)

 
katalysator
Se katalytisk reaksjon

 
katalytisk reaksjon
Kjemiske reaksjoner der stoffer inngår uten å forbrukes kalles katalytiske reaksjoner. Stoffene som inngår i reaksjonen uten å forbrukes kalles katalysatorer. Katalysatoren kan enten fungere ved (1) at reaksjonen går lettere f.eks. på overflaten av katalysatoren enn den gjør uten en slik overflate, eller (2) at katalysatoren kan inngå aktivt (forbrukes) i reaksjonen i et trinn for så å bli tilbakedannet i samme mengde som den ble forbrukt i et senere trinn. Et eksempel er karbonisotopen (se det) C-12 som inngår CNO-syklusen.
Relaterte linker:
 - Se også:CNO-syklusen (karbon-nitrogen-oksygen-syklusen)

 
Keck-teleskopet
Optiskt astronomisk teleskop som består av to 10 meters teleskoper benevnt som Keck 1 og 2. Teleskopene er plassert på vulkanen Mauna Kea på Hawai. Keck 1 ble åpnet i 1993 og Keck 2 ble operativ i 1996.
Relaterte linker:
 - Se også:Teleskop (stjernekikkert)
 - Se også:Observatorier
 - Se også:Mauna Kea-observatoriet

 
kefeidevariable stjerner (cepheider, kefeider)
Kefeider er stjerner som har forlatt hovedserien og har begynt å pulsere ettersom de er blitt ustabile. Stjernens radius, temperatur og luminositet varierer under disse pulsasjonene. Alle disse variasjonene skjer under faste repeterende perioder mellom 3 og 50 dager. En typisk periode er 4-5 dager. De er i tillegg meget lyssterke stjerner i spektralklasse F og luminositetsklasse I eller II. Lengden på periodene står i fast forhold til den midlere absolutte magnituden til stjernene. Kefeidevariable stjerner har fått stor betydning for å beregne avstander i Universet.
Relaterte linker:
 - Se også:Spektralklasse (Spektraltyper stjerner)
 - Se også:Variabel stjerne
 - Les mer om kefeider her

 
Kefeus (Cepheus, Cep)
Stort stjernebilde uten mange sterke stjerner nord og vest for Kassiopeia og øst for Draken fra ca. 55° til 87° på den nordlige himmelhalvkulen. Stjernebildet har ingen messierobjekter, og ellers få objekter av interesse for vanlige hobbyastronomer. Et unntak er den variable stjernen delta (?) Cephei som er den første stjernen som ble oppdaget av de berømte kefeidevariable stjernene (se egen omtale). I følge gresk mytologi var Kefeus konge av Etiopia hvor han var gift med Kassiopeia. Sammen med datteren, Andromeda, har de en sentral plass i legenden om Persevs.
Relaterte linker:
 - Se også:Persevs (Perseus, Per)
 - Se også:Kassiopeia (Cassiopeia), Cas
 - Se også:Dragen (Draco, Dra)
 - Se også:kefeidevariable stjerner (cepheider, kefeider)
 - Legenden om Persevs

 
kellnerokular
Et huygensokular der øyelinsen er satt sammen av to linser for å korrigere fargefeil bedre.
Relaterte linker:
 - Se også:Teleskop (stjernekikkert)
 - Se også:Okular, (Ocular, Eyepiece)
 - Se også:Huygens-okular

 
kelvin (K)
Termodynamisk temperatur; temperaturskala oppkalt etter Lord Kelvin. Skalaen starter på 0 K som tilsvarer -273,16°C (det absolutte nullpunkt som er det kaldeste man kan oppnå). Omregning fra celsius til kelvin: °C = K + 273,16.
Relaterte linker:
 - Se også:celsius (C)
 - Se også:fahrenheit (F)

 
Kelvin-Helmholtz-kontraksjon
Den tilstanden som inntrer når den iboende gravitasjonen trekker sammen en gassmasse som for eksempel en nydannet stjerne på en slik måte at gass trykket motvirker gravitasjonen slik at prosessen skjer langsomt og i nær likevekttilstand.
Relaterte linker:
 - Se også:gravitasjon
 - Se også:gasståker

 
Kentauren (Centaurus, Cen)
Stort stjernebilde sør for 30° på den sørlige himmelhalvkulen. Bare de nordligste delene er synlige fra de sørligste delene av Norge. Stjernebildet er mest kjent for å huse stjernehimmelens desidert flotteste kulehop, omega (?) Centauri (total lysstyrke 3,7 mag.), som inneholder mange millioner enkeltstjerner. Dra gjerne langt sydover med en prismekikkert i bagasjen i mai-juli da denne fantastiske kulehopen står høyt på himmelen på kveldstid.
Relaterte linker:
 - Se også:stjernebilde
 - Se også:kulehop
 - Bilde av omega Centauri og mer om kulehoper generelt

 
Kepler, Johannes (1571-1630)
Tysk astronom og matematiker. Regnes som grunnlegger av moderne astronomi. Ved hjelp av posisjonsdata samlet av Tycho Brahe, utformet Kepler sine berømte tre lover om planetenes bevegelser.
Relaterte linker:
 - Se også:astronom
 - Se også:celest mekanikk (himmelmekanikk)

 


Keplers lover
Johannes Kepler fremsatte i 1609 de fysiske lovene som gjelder for bevegelse i Solsystemet.

Keplers 1. lov: Planetenes baner rundt Sola er ellipser med Sola i det ene brennpunktet. Den store halvaksen kalles a og den lille halvaksen b. I Solsystemet beveger planetene seg i tilnærmet sirkelformede ellipser, med unntak av Merkur og Pluto. Mange kometer har svært flattrykte ellipser.

Keplers 2. lov: Linjen fra Sola til planeten sveiper over like store arealer i like lange tidsrom. I Solsystemet betyr det at eksempelvis Halleys komet har stor fart i banen sin når den er nær Sola og svært liten når den er lengst fra Sola.

Keplers 3. lov: Kvadratet på omløpstiden i banen er proporsjonal med store halveakse i tredje potens. For solsystemet betyr det at dess mindre banen er, desto kortere blir omløpstiden. Hvis vi tar for oss noen av Solas planeter så finner vi at Merkur har en omløpstid på 88 dager. Jorda et år og Pluto som befinner seg lengst vekk fra Solen, bruker hele 248,6 år. For Jorda og Mars har vi for eksempel at middelavstandene er henholdsvis 1,0000000 AE og 1,5236915 AE, mens omløpstidene er henholdsvis 1,0000000 år og 1,8808178 år. Keplers 3. lov sier da at (1,8808178/1,0000000)2 = (1,5236915/1,0000000)3. Utregning gir 1,88081782 = 3,5374757, mens 1,52369153 = 3,5374600, hvilket er likt til femte desimal. Isaac Newton modifiserte Keplers 3. lov i 1687 ut fra sin gravitasjonslov. Newton fant at (T2/r3) = 4pi2 / [g · (ms + mp)]
der T = planetens omløpstid,
r = planetens middelavstand fra Sola,
pi = 3,1415926...
g = gravitasjonskonstanten (6,66·10-11 m3kg-1 s-2)
ms = Solas masse og
mp = planetens masse.

Keplers 3. lov sier at (T2/r3) er likt for alle planeter, mens Newtons modifiserte lov sier at forholdet er litt forskjellig alt etter planetens masse. Solas masse er imidlertid så stor i forhold til selv de største planetene at forholdet er svært nær det samme for alle planetene. Årsaken er at (ms + mp) blir tilnærmet likt for alle planetene.

Relaterte linker:
 - Se også:astronomisk enhet, AE (astronomical unit, AU)
 - Se også:Masse
 - Se også:Planet
 - Se også:Merkur
 - Se også:Solsystemet
 - Se også:Mars
 - Se også:gravitasjon
 - Se også:celest mekanikk (himmelmekanikk)
 - Se også:Newtons gravitasjonslov.
 - Se også:Halleys komet
 - Se også:Pluto
 - Se også:Jorda (Tellus)

 
Kerrs svarte hull (Kerr black holes)
Roy Kerr, astofysiker fra New Zealand, utarbeidet en modell av svarte hull med utgangspunkt i roterende masse. Denne modellen har et område utenfor hendelseshorisonten (ergo region) som drar tidrommet rundt det roterende svarte hullet. Dette spinnet medfører også at senteret i det svarte hullet (singulariteten) også er en ring. Denne modellen ga opphavet til Einsteins og Rosens arbeider med ormehull som tenkelige portaler til andre områder av romtiden.
Relaterte linker:
 - Se også:Svart hull
 - Se også:astrofysikk
 - Se også:Singularitet
 - Se også:Masse
 - Se også:Einstein, Albert (1879-1955)
 - Se også:Romtid
 - Se også:hendelseshorisont
 - Se også:Ormehull (Wormholes)

 
kidney bean
«Kidney bean» er et formørket område som har sin årsak i sfærisk aberrasjon i utgangspupillen (exit pupil). Problemet øker når utgangspupillen nærmer seg størrelsen på øyepupillen (eye pupil). Problemene er ofte omtalt i forbindelse med enkelte naglerokularer, men også Meades UWA og andre med stort synsfelt er berørt. Problemet forsvinner oftest når øyet er i ro og fiksert mot sentrum av okularet, men da tar en jo også bare inn ca. 60 av okularets 82 graders synsfelt, og det er jo tross alt det en har betalt for. Beveger en øyet rundt i okularet (space walk), så dukker den opp igjen og flyter synkront rundt i okularet med øyets bevegelse.
Relaterte linker:
 - Se også:Okular, (Ocular, Eyepiece)
 - Se også:Sfærisk aberration
 - Se også:Utgangspupill (Exit pupil)
 - Se også:øyets pupill (eye pupil)

 
kiloparsec
En avstand lik 1000 parsec eller 3260 lysår.
Relaterte linker:
 - Se også:Parsec
 - Se også:Lysår
 - Se også:Megaparsec
 - Se også:avstandsskalaer

 
Kirchoffs lov
Lover for å tolke emisjons- og absorpsjonslinjer i et spektrum fra en stjerne. -Et varmt fast legeme eller en tett gass utstråler et kontinuerlig spektrum. -En varm gass med lav tetthet utstråler bare noen få bølgelengder (lyse streker, emisjonslinjer i spektret). -Lys gjennom en kald gass lager absorpsjonslinjer i det kontinuerlige spektret.
Relaterte linker:
 - Se også:Spektrum
 - Se også:absorpsjonslinjer
 - Se også:emisjonslinje

 
kirkwoodgapene
Svært mange av asteroidene er konsentrert i et område mellom Mars og Jupiter ca 2,8 AE fra Solen. Her finner vi deres baner i et bredt belte, asteroidebeltet. I dette beltet har vi åpne områder hvor det ikke er asteroider, kirkwoodgapene. Disse befinner seg i avstander hvor omløpstidene er halvparten eller tredjeparten av Jupiters omløpstid rundt Solen. Det er forstyrrelser fra Jupiter som trekker asteroidene bort fra disse posisjonene.
Relaterte linker:
 - Se også:asteroide
 - Se også:astronomisk enhet, AE (astronomical unit, AU)
 - Se også:Tyngdekraft
 - Se også:Mars
 - Se også:asteroidebeltet
 - Se også:Jupiter
 - Se også:gravitasjon
 - Se også:Sola
 - Se også:celest mekanikk (himmelmekanikk)

 
Kitt Peak-observatoriet
Kitt Peak National Observatory, KPNO, det største optiske astronomiske observatoriet i det kontinentale USA, befinner seg 2100 moh. i Tucson i Arizona. Observatoriet har over 15 forskjellige teleskoper inkludert en 4 m reflektor.
Relaterte linker:
 - Se også:Teleskop (stjernekikkert)
 - Se også:Reflektor (Speilkikkert/Speilteleskop)
 - Se også:astronomi
 - Se også:Observatorier

 
kjempestjerner
Stjerner som har est ut i størrelse og er blitt mer lyssterke enn i stjernens tidligste fase. Diameteren er gjerne 100 ganger Solens diameter.
Relaterte linker:
 - Se også:Superkjemper (Stjerner)
 - Se også:Sola

 
kjerne (core)
Benevnelse på f.eks. den innerste og tetteste kjernen i Jorden eller andre planeter. Benyttes også om den innerste kjernen av stjerner hvor fusjonsreaksjoner pågår. For galakser benyttes kjerne (core) som benevnelse på det lyse sentrale området.
Relaterte linker:
 - Se også:Planet
 - Se også:Jorda (Tellus)
 - Se også:fusjon

 
kjernekollaps
Oppstår når en stjerne får for lavt trykk i kjernen etter at kjernematerialet er brukt opp til fusjon og mer energi ikke kan fremskaffes ved fusjon til tyngre grunnstoffer. Materialet i stjernen faller ned på kjernen som kan eksploderer i form av en supernova. Kjernereaksjoner i stjerner Energiproduksjonen i normale stjerner skjer i hovedsak ved kjernereaksjoner hvor lettere atomkjerner presses sammen til tyngre atomkjerner pluss energi i stjernens indre. Det er tre dominerende kjeder av kjernereaksjoner i stjerner når temperaturen er under 300 millioner grader. Disse er proton-proton-reaksjonen (pp-reaksjonen), karbon-nitrogen-oksygen-syklusen (CNO-syklusen) og trippel-alfa-reaksjonen (3?-reaksjonen). CNO-syklusen omdanner hydrogen til helium via katalytiske mellomreaksjoner som involverer karbon, nitrogen og oksygen, mens pp-reaksjonen omdanner hydrogen til helium mer direkte via deuterium (tungt hydrogen = hydrogen som, i tillegg til sitt proton, har et nøytron i kjernen; 21H). Den tredje reaksjonen, 3?-reaksjonen, omdanner helium til karbon via beryllium. I stjerner kan elementer opp til og med atomnummer 26, jern (Fe), dannes ved fusjonsprosesser. Tyngre elementer enn jern kan kun lages i vesentlige mengder under helt ekstreme forhold som f.eks. i supernovaeksplosjoner.
Relaterte linker:
 - Se også:Supernova (SN)
 - Se også:Proton-proton-reaksjonen (pp-reaksjonen)
 - Se også:CNO-syklusen (karbon-nitrogen-oksygen-syklusen)
 - Se også:fusjon
 - Se også:Trippel-alfa-reaksjonen
 - Detaljer om kjernereaksjoner i stjerner

 
Kjølen (Carina, Car)
Relativt stort stjernebilde nær himmelens sydpol. Kjølen er ikke synlig fra Norge. Stjernebildet er mest kjent for den ekstreme stjernen Eta Carinae (η Carinae) som er svært masserik, og som trolig ender sitt liv som en supernova i løpet av 200.000-300.000 år.
Relaterte linker:
 - Se også:Supernova (SN)
 - Se også:stjernebilde
 - Les mer om eta Carinae (engelsk)

 
kollimering (opplinjering, collimation)
Et sett av justeringer som bringer teleskopets optiske elementer i perfekt opplinjering. Kollimering av newton- og katadioptriske teleskop er en nødvendighet for å oppnå optimalt resultat. Dårlig kollimering resulterer i fargefeil og uskarpe bilder. Kollimering av teleskoper kan en utføre selv med justeringsskruene for primær/sekundærspeil.
Relaterte linker:
 - Se også:Teleskop (stjernekikkert)
 - Se også:katadioptrisk teleskop
 - Se også:Newton-teleskop (NT)
 - Se også:Speilteleskop
 - Se også:Primærspeil (Primary  mirror)

 
koma
Støv og gass som omslutter kjernen i en aktiv komet.
Relaterte linker:
 - Se også:komet (komet)

 
komet (komet)
Kometer består hovedsakelig av is, gass og noe støv. Rundt kometens kjerne oppstår det en gasslignende koma av vanndamp, CO2 og andre gasser. Kometene er bare synlige når de er nær Solen. En lang hale av ionisert gass og støv følger etter kometen og trykket fra solvinden medfører at den alltid peker bort fra Solen. Halen kan bli så lang som hele 250 millioner km og er ofte det eneste som er synlig fra kometen. Man har i dag ingen god forklaring på hvordan de har oppstått. Det finnes to hovedtyper kometer som betegnes som kortperiodiske (eks. Halleys komet med en omløpstid rundt Jorden på 76 år) og langperiodiske kometer med opptil flere tusen års omløpstid. Kometer regnes om langperiodiske når omløpstiden er mere enn 200 år. Disse kometene regnes for å hå sin opprinnelse i oortskyen. Det er også blitt hevdet at kometer er de eneste objektene som kan bevege seg fra et solsystem til et annet innenfor en galakse. Det antas også at de kan frakte med seg sporer av liv.
Relaterte linker:
 - Se også:Solvind
 - Se også:Sola
 - Se også:Halleys komet
 - Se også:Hale-Bopp, komet
 - Se også:langperiodiske kometer

 
kometfobi (kometophobia)
Fobi. Frykt for kometer
Relaterte linker:
 - Se også:komet (komet)

 


Kompasset (Pyxis, Pyx)
Stjernebilde som ligger i ytterområdet av Melkeveien mellom Hydra og Akterstavnen. Er ikke synlig fra Norge.
Relaterte linker:
 - Se også:stjernebilde
 - Se også:Melkeveien
 - Se også:Akterstavnen (Puppis, Pup)

 
konjunksjon
Sammentreff i rektascensjon mellom to himmellegemer (det ene er gjerne Solen). Objektene står da svært nær hverandre på himmelen. For eksempel, når en planet har samme rektasensjon som Solen, sies den å være i konjunksjon. Konjunksjon brukes også mer generelt for to legemer som har nådd minste vinkelavstand med hverandre. Når det gjelder planeter og Solen, er det bare en type konjunksjon for planeter utenfor Jorden, nemlig øvre konjunksjon som inntreffer når Jorden og planeten er på motsatt side av Solen. For planetene Merkur og Venus, er disse i nedre konjunksjon når de er på samme side av Solen som Jorden og øvre konjunksjon når de er på motsatt side av Solen.
Relaterte linker:
 - Se også:Opposisjon (motstilling)
 - Se også:himmellegeme
 - Se også:Planet
 - Se også:Venus
 - Se også:Merkur
 - Se også:Nedre konjunksjon
 - Se også:Rektasensjon (RA)
 - Se også:Sola
 - Se også:celest mekanikk (himmelmekanikk)
 - Se også:Jorda (Tellus)
 - Se også:øvre konjunksjon

 
kontraststrekking (CCD-kamera)
Justering av forholdet mellom pikselverdi og gråtone slik at interessante kontraster i bildet blir fremhevet.
Relaterte linker:
 - Se også:Piksel (Pixel )CCD
 - Se også:astrofotografering
 - Se også:CCD-kamera
 - Se også:gråskala (grayscale)

 
konveksjon
Bevegelser i væsker og gasser drevet av for eksempel kraftige temperaturgradienter (endringer i temperatur); overføring av varme pga. denne automatiske bevegelsen. De kjernefysiske prosessene foregår i solkjernen ut til ca. 0,2 solradier. Energien transporteres til overflaten ved stråling og konveksjon (strømning av gass). Stråling er den dominerende prosessen i det indre av Solen ut til 0,7 solradier, eller 500 000 km fra solsenteret, hvor konveksjonen starter og når opp til like under overflaten. På overflaten ser vi den som granulasjon (se det).
Relaterte linker:
 - Se også:granulasjon
 - Se også:konveksjon
 - Se også:Sola

 
Kopernikus, Nikolaus (1473-1543)
Polsk astronom (polsk: Niklas Koppernigk) som fremla det heliosentriske verdensbildet der Jorden og de andre planetene går i bane rundt Solen. Dette var et svært kontroversielt emne ettersom Ptolemaios' geosentriske verdensbilde med Jorden i sentrum var dypt innarbeidet i datidens filosofi og religion. (Faktisk var ideen om et heliosentrisk verdensbilde (med Solen i sentrum) lansert av Aristark av Samos i det 3. århundre f. Kr., noe Kopernikus visste, men dette var blitt ignorert i århundrer).
Relaterte linker:
 - Se også:baneelementer
 - Se også:astronom
 - Se også:Solsystemet
 - Se også:heliosentrisk univers

 
kornmo
Lyn på så lang avstand at tordenbraket ikke kan høres. Observeres bare når det er mørkt.

 
korona
Det øverste laget i Solens atmosfære, kjennetegnes av lave tettheter og høye temperaturer (opp mot to millioner K). Den er meget lysvak og drukner til vanlig helt i det blendende lyset fra Solen. Mønstrene i koronaen avspeiler Solens magnetfelt og kommer til syne som en stråleglans under total solformørkelse eller ved bruk av koronografer. Formen til koronaen endrer seg med aktiviteten på Solen. Ved solflekkmaksimum er formen rund med stråler som brer seg utover i alle retninger. Ved solflekkminimum har koronaen lange utløpere ved ekvator og er knapt synlig ved polområdene. Disse mørke områdene kalles koronahull.
Relaterte linker:
 - Se også:Solflekk

 
koronagraf (koronagraph )
Astronomisk instrument som muliggjør observasjoner i synlig lys av solkoronaen uavhengig av de mulighetene som byr seg ved totale solformørkelser.
Relaterte linker:
 - Se også:astronomi
 - Se også:korona

 
koronahull
Kortvarige områder i Solens korona hvor solvinden slipper ut.
Relaterte linker:
 - Se også:Solvind
 - Se også:Sola
 - Se også:korona

 
koronamasseutbrudd, CME (coronal mass ejections)
Utbrudd i form av store bobler av gass med innslag av trådaktige magnetiske feltlinjer som blir kastet ut fra Solen. Disse utbruddene kan vare i flere timer. Under en total solformørkelse vil solkoronaene kun være synlig noe over 2 minutter, en alt for kort periode til å kunne studere forandringer i koronaen. Benytter en bakkebaserte koronagrafer vil en ha muligheter for å studere den aller innerste delen av koronaen. Men fra rombaserte satellitter (eks. SOHO) så vil en kunne foreta kontinuerlige studier av koronaen og til distanser langt vekk fra Solen. CME er ofte forbundet med solflekker og protuberanser og frekvensen av utbruddene varierer med solflekk syklusene. Men de kan også observeres uten forekomster av solflekker og protuberanser. Disse utbruddene kan frigjøre opptil 220 millioner tonn med plasma. Og utbruddene kan enkelte ganger skape katastrofale skader på elektronisk utstyr på jorden og slå ut trafostasjoner og kutte strømforbindelsen til store områder.
Relaterte linker:
 - Se også:Solflekk
 - Se også:Protuberans
 - Se også:Sola
 - Se også:korona
 - Se også:koronagraf (koronagraph )

 
korreksjonslinse (corrector plate)
Scmidt-Cassegrain-teleskoper (SCT-teleskoper) har korreksjonslinser i front av teleskoprøret for å eliminere mest mulig av sfærisk fargeavvik (spherical aberration) som oppstår ved bruk av sfæriske speiltyper.
Relaterte linker:
 - Se også:Teleskop (stjernekikkert)
 - Se også:Sfærisk aberration
 - Se også:Schmidt-Cassegrain teleskop (SCT )
 - Se også:Speilteleskop

 
kosmisk bakgrunnstråling, (cosmic background radiation, CBR)
Den kosmiske bakgrunnstrålingen (CBR) har en temperatur i dag på 2,725 K. Kosmiske bakgrunnstrålingen er en rest fra en tid da Universet var mye yngre og varmere enn det er i dag. CBR ble teoretisk forutsatt som en konsekvens av teorien om Big Bang og ble beregnet til ca. 5 kelvin. CBR ble ved en tilfeldighet registrert i 1964 men det var først i 1992 ved hjelp av den amerikanske satellitten COBE at det ble vist hvor ensartet bakgrunnstrålingen er. Denne ensartetheten sammen med den registrerte kosmologiske rødforskyvningen utgjør de viktigste oppdagelsene som understøtter teorien om Big Bang. Denne strålingens ensartethet er i dag bestemt ned til en 1/10000 kelvins nøyaktighet og er praktisk talt lik i alle retninger. Grunnen til at bakgrunnsstrålingen har mye lavere temperatur nå er at rommet har utvidet seg og dermed avstanden mellom objektene. Dette medfører at bølgelengden til bakgrunnsstrålingen har økt og resultatet blir at strålingstemperaturen har sunket. Bestemmelsen av tetthetsvariasjonen i CBR med nøyaktigheter ned mot en milliontedels K vil gi et bilde av de strukturer som gav opphavet til dagens univers, med dets galakser, galaksehoper, stjerner o.l.
Relaterte linker:
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)
 - Se også:Big Bang (Det store smellet)
 - Se også:COBE, Cosmic Background Explorer
 - Se også:kelvin (K)

 
kosmisk nukleonsyntese (nucleosynthesis )
Universet vårt består av ca. 77% hydrogen, 23% helium og noe deuterium og litium. Den kosmiske nukleonsyntesen gir en detaljert beskrivelse av hvordan denne materien ble dannet i løpet av de tre første minuttene av universets historie. Teorien viser at forholdet mellom eksempelvis hydrogen og helium er bestemt av tettheten av baryonisk materie (vanlig stoff som er dannet av protoner, nøytroner og elektroner).
Relaterte linker:
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)
 - Se også:Proton
 - Se også:Nukleosyntese
 - Se også:Masse
 - Se også:helium (He)

 
kosmisk nøytrinobakgrunn
I følge Big Bang-modellen eksisterer det ikke bare en kosmisk bakgrunnsstråling av fotoner (CBR), men det skal også eksistere en tilsvarende stråling av nøytrinoer. Beregninger antyder at energitettheten til nøytrino-bakgrunnsstrålingen er nesten like stor som strålingen fra den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Man har ikke lykkes i å påvise eksistensen av den kosmiske nøytrinobakgrunnen.
Relaterte linker:
 - Se også:Nøytrioner
 - Se også:Nøytrino (Neutrino)
 - Se også:Big Bang (Det store smellet)
 - Se også:foton

 
kosmisk stråling
Ekstremt energirike (relativistiske) ladde partikler
Relaterte linker:
 - Se også:astrofysikk

 


kosmiske filamenter (universets urtråder)
Urstrukturer i universet dannet noen hundre millioner år etter Big bang.
Relaterte linker:
 - Les mere om Universets urtråder her.

 
kosmiske strenger
En type energi som antas å ha eksistert i det tidlige universet. Disse kosmiske strengene skulle da ha tykkelse tilsvarende en billiontedels cm, men kunne strekke seg fra den ene delen av det observerbare universet til den andre.
Relaterte linker:
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)

 
kosmologi
Studiet av hvorfor Universet er som det er, hvordan det oppsto og hvordan det vil ende. Studiet av det tidlige Universet er sterkt knyttet til partikkel- og kjernefysikk. I studiet av forskjellige modeller av universet vårt nyttes Einsteins gravitasjonsteori.
Relaterte linker:
 - Se også:Universmodeller
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)
 - Se også:Big Bang (Det store smellet)
 - Se også:Big Crunch (Det store knuset)
 - Se også:Einstein, Albert (1879-1955)
 - Se også:Universets alder
 - Her kan du lese mer om kosmologi

 
kosmologisk konstant
Denne konstanten ble innført av Einstein og blir omtalt som den kosmologiske konstanten, og er også av Einstein selv omtalt som hans livs største tabbe. Einstein tok utgangspunkt i det «perfekte» kosmologiske prinsippet at Universet er homogent, isotropt og det samme til alle tider. Fordi Einsten (i 1915) ikke fant noen statisk løsning på sine ligninger, innførte han en kosmologisk konstant for å hindre en ekspansjon eller sammentrekning i sin universmodell. I dag er denne konstanten redefinert til å være et mål for tettheten til vakuumenergi.
Relaterte linker:
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)
 - Se også:Einstein, Albert (1879-1955)
 - Se også:isotropi
 - Se også:Vakumenergi

 
kosmologisk prinsipp
En terminologi introdusert av E.A.Milne i 1933 som beskriver et univers som er både isotropt og homogent. Prinsippet sier at det ikke er noe sentrum i universet og at universet i stor skala ser likt ut uansett hvor en måtte befinne seg i universet og uansett hvilken retning en ser. Det kosmologiske prinsippet gjelder ikke i for eksempel Solsystemet fordi Solsystemet er veldig lite i forhold til Universet.
Relaterte linker:
 - Se også:isotropi

 
kosmologisk rødforskyvning
Se Rødforskyvning

 
kosmonaut (cosmonaut)
Russisk betegning for astronaut. En person som reiser ut i rommet. Verdens første romfarer var kosmonauten Juri A. Gagarin.
Relaterte linker:
 - Se også:Gagarin, Jurij A.
 - Se også:astronaut

 
kosmos
Ordet kommer fra gresk og betyr «alt».
Relaterte linker:
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)

 
kratere
Runde forsenkninger skapt ved nedslag av meteoritter. Det oppstår også forsenkninger rundt vulkanåpninger.
Relaterte linker:
 - Se også:Meteoritt

 
Krepsen (Cancer, Cnc)
Lite stjernebilde uten sterke stjerner mellom Tvillingene og Løven i Dyrekretsen litt nord for himmelekvator. Krepsen er mest kjent for de to flotte åpne stjernehopene Praesepe (M44, 3,1 mag. total lysstyrke), som nesten kan oppløses med det bare øyet, og M67 (6,9 mag. total lysstyrke). Begge disse er flotte i prismekikkerter og i teleskoper ved lav forstørrelse. M44 kalles også Bikuben (Beehive). Krepsen står høyest (på sørhimmelen) om kvelden på seinvinteren og våren.
Relaterte linker:
 - Se også:Løven (Leo, Leo)
 - Se også:Stjernehoper (Cluster)
 - Se også:Tvillingene (Gemini, Gem)
 - Se også:stjernebilde
 - Se også:åpen stjernehop
 - Se også:dyrekretsen (zodiaken)
 - Detaljert beskrivelse av Krepsen

 
kritisk masse/tetthet
Beregnet tetthet som skal til for at Universet akkurat er på grensen mellom evig ekspansjon og kollaps. Denne tettheten er beregnet å være = 7,9·10-27 kg/m3. Dette tilsvarer ca seks hydrogenatomer pr. m3. Tettheten av Universets materie/energi i forhold til kritisk tetthet betegnes med Wo =1 og kalles tetthetsparameteren. Hvis en ser på beregnet massetetthet av lysende materie i Universet, er den bare 5 promille av kritisk tetthet.Wlum =0,005. Hvis en tar med anslagene for den kosmiske massetettheten (baryonisk + mørk materie) basert på de seneste observasjoner, når man bare opp i Wb+m=0,25. Det betyr at verdien for ikkebaryonisk materie må være W=0,75 for at Universet skal ha kritisk tetthet. Hvis det er riktig som en del observasjoner antyder, er Universet i en fase av akselerert ekspansjon. En slik akselerert ekspansjon kan forklares ved hjelp av frastøtende gravitasjon på grunn av vakuumenergi med tetthet 70% - 75% av kritisk tetthet. Total masse-/energitetthet blir da: Wtot=Wvakuum + Wb+m <=1. Dette gir en massetetthet i Universet som er lik eller svært nær kritisk tetthet. Hvor mye masse Universet inneholder bestemmer om ekspansjonen kommer å fortsette for all fremtid, bremses opp etter uendelig tid eller om den kommer å ende i et reversert Big Bang.
Relaterte linker:
 - Se også:Universmodeller
 - Se også:Big Bang (Det store smellet)
 - Se også:Big Crunch (Det store knuset)
 - Se også:Vakumenergi

 
kromatisk aberrasjon (chromatic aberration)
Fargefeil. Et av problemene knyttet til refraktorer er at lysbrytningen i linser er avhengig av lysbølgens lengde. På grunn av dette vil lys med forskjellige farger (bølgelengder) brytes forskjellig når det går gjennom linsen. Dette gir forskjellige fokalpunkter for forskjellige farger. Dette kalles kromatisk aberrasjon og vises som en diffus regnbue eller stråleglans rundt lyssterke objekter som stjerner og de mest lyssterke planetene. Denne feilen kan reduseres ved å sette sammen objektivet av to eller tre linser av forskjellige glasstyper. Speil har ingen fargefeil. Et parabolsk speil er totalt fri for sfærisk aberrasjon, dvs. den gjengir en stjerne i midten av synsfeltet helt skarpt. Men utenfor midten av synsfeltet har en andre typer aberrasjoner (f.eks. koma, astigmatisme) som reduserer skarpheten.
Relaterte linker:
 - Se også:Refraktor (Linsekikkert/Linseteleskop)
 - Se også:aberrasjon (fargeavvik)
 - Se også:apokromatisk objektiv
 - Se også:fokus, fokalplan
 - Se mer om teleskoptyper her (kap. 4.3)

 
kromosfære
Rett utenfor Solens fotosfære ligger et område som kalles kromosfæren, som betyr «fargekulen» - noe som er litt underlig, siden kromosfæren er nesten helt gjennomsiktig. (Navnet har den fått fordi hydrogenatomene her ute absorberer energi fra fotosfæren, som de så sender ut igjen som rødt lys.) Når det er solformørkelse, dekkes det intense lyset fra fotosfæren og avslører kromosfæren som en svakt lysende «tåke» rundt Solen. I dette området kan vi også se noen store flammelignende utbrudd av gass; som de hvite områdene på bildet i artikkelen under. Disse kalles flarer og er ofte titalls ganger større enn Jordens diameter. Temperaturen i kromosfæren varierer fra ca. 4300 grader innerst til omtrent 10.000 grader ytterst. Her, i det som kalles overgangssonen, begynner det brått å bli veldig mye varmere.
Relaterte linker:
 - Se også:Solformørkelse
 - Se også:fotosfæren
 - Se også:Sola

 
krumming av rommet
Ut fra den generelle relativitetsteorien beskriver en ikke tyngdekraften som en kraft som virker mellom f.eks. objekter, men at rommet rundt objektene blir krummet på grunn av objektenes masse. Når Jorden går rundt Solen forklares dette i den generelle relativitetsteorien med at Solens masse krummer rommet. Jorden beveger seg «rett» fram i et rom som er krummet av Solens masse. Relativitetsteorien forutsetter at tiden i likhet med rommet også er en dimensjon. Derfor benytter en også betegnelsen krummingen av tidrommet.
Relaterte linker:
 - Se også:Relativitet
 - Se også:Romtid
 - Se også:generell relativitet (general relativity)
 - Se også:Jorda (Tellus)
 - Se også:Sola

 
Kuiper, Gerard (1905-1973)
Nederlandskfødt amerikansk astronom, best kjent for sine studier av Månens overflate; oppdaget Miranda og Nereid, og oppdaget Titans atmosfære. De små legemene som utgjør Kuiperbeltet er oppkalt etter ham. Dette er små islegemer som ligger utenfor Neptuns bane. Pluto og dens måne Charon og Chiron tilhører antakelig dette beltet. Mange nye objekter er oppdaget de siste årene.
Relaterte linker:
 - Se også:Månen
 - Se også:Pluto
 - Se også:Kuiperbeltet
 - Se også:Neptun

 


Kuiperbeltet
Et skiveformet belte av småplaneter som befinner seg utenfor Neptuns bane, omtrent 30-100 AE fra Solen. Det inneholder mange smålegemer bestående hovedsaklig av is. Beltet antas å være kilden til de kortperiodiske kometene. Flere kjente legemer antas å tilhøre Kuiperbeltet, blant annet Chiron, muligens også Pluto og Charon. Til nå er det funnet mer enn 400 objekter i beltet. Et nytt større legeme, Varuna, med en diameter på ca.900 km ble funnet i 2000. Den største av alle kjente asteroider, 2001 KX76, ble funnet i dette beltet sommeren 2001. Diameteren til dette objektet er 1200-1400 km.
Relaterte linker:
 - Se også:Pluto
 - Se også:komet (komet)
 - Se også:Sola

 
kuiperobjekter
Asteroider/småplaneter med baner utenfor Neptuns bane, dvs. i Kuiperbeltet.
Relaterte linker:
 - Se også:asteroide

 
kulehop
En stjernehop bestående av fra 50.000 til flere millioner populasjon II-stjerner. Disse stjernehopene finnes i haloen rundt en vertsgalakse.
Relaterte linker:
 - Se også:Stjernehoper (Cluster)
 - Se også:Populasjon I og Populasjon II

 
kulminasjon
Tiden på døgnet da et objekt krysser meridianen, dvs. står i sør og dermed høyest på himmelen.
Relaterte linker:
 - Se også:himmelkoordinater

 
Kusken (Auriga, Aur)
Stort og flott stjernebilde med mange klare stjerner nordvest for Tyren og rett vest for Persevs fra 28 til 56° nordlig himmelbredde. Den sterkeste stjernen, Capella (0,08 mag.), er en av himmelens sterkeste stjerner. Kusken inneholder tre Messierobjekter som alle er flotte åpne stjernehoper; M36 (6,0 mag.), M37 (5,6 mag.) og M38 (6,4 mag.). Alle disse er flotte i prismekikkerter og i teleskoper med lav forstørrelse.
Relaterte linker:
 - Se også:stjernebilde
 - Se også:Tyren (Taurus, Tau)
 - Se også:åpen stjernehop
 - Se også:Persevs (Perseus, Per)

 
Kvadrantidene
Meteorsverm med maksimum 4. januar og aktivitetsperiode 1.-5. januar. Timerater mellom 60 og 200 og varierer mye fra år til år. Middels raske meteorer (41 km/s). Radianten ligger i området mellom stjernebildene Bjørnepasseren, Herkules, Draken og Store bjørn.
Relaterte linker:
 - Se også:Meteorsverm (Stjerneskuddsverm)
 - Se også:Bjørnepasseren (Bootes, Boo)
 - Se også:Herkules (Hercules, Her)
 - Se også:Store Bjørn (Ursa Major, Uma)
 - Se også:Dragen (Draco, Dra)

 
kvantekosmologi
En teori som søker å forene kvantemekanikkens beskrivelse av det som skjedde i de første brøkdelene av et sekund etter Big Bang, med relativitetsteorien som beskriver lovmessighetene i universet.
Relaterte linker:
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)
 - Se også:Big Bang (Det store smellet)
 - Se også:kosmologi

 
kvasar (quasar)
Kvasar er en forenkling av betegnelsen kvasi-stellare radiokilder. Dette skyldes at de ble først oppdaget som stjernelignende radiokilder og forskerne mente først at de var forholdsvis nærliggende stjerner. Det var først da det ble oppdaget en ekstrem rødforskyving i spektrene til disse «stjernene» at det ble klart at det dreide seg om noen av de fjerneste objektene i Universet. Nå vet vi at en kvasar egentlig er kjernen i galakser som er usedvanlig aktiv. De har således et nært slektskap med såkalte seyfertgalakser. Forskerne mener at det dreier seg om supermassive svarte hull som fortærer opp til 10 solmasser av den omkringliggende galaksen i året. Massen til det svarte hullet kan være opptil 1011 solmasser. Så langt er det funnet rundt 6000 kvasarer. Sammenlignet med over 100 milliarder vanlige galakser er de altså egentlig veldig sjeldne. En av de nærmeste kvasarene har betegnelsen 3C273 og er i stjernebildet Virgo. Med en lysstyrke på 12,8 mag. (litt variabel) er den synlig i moderate amatørteleskoper som en stjerne. Med en avstand på to milliarder lysår er dette det fjerneste objektet som kan observeres av amatører. 3C273 fjerner seg fra oss med en hastighet av 1/10 av lyshastigheten. Den fjerneste galaksen som er observert er ca. 13 milliarder lysår unna.
Relaterte linker:
 - Se også:Rødforskyvning
 - Se også:Universet, (eller alt som eksisterer)
 - Se også:Svart hull
 - Se også:Radioastronomi

 
kvintessens (quintessence)
Eller det femte elementet i tillegg til de fire klassiske elementene jord, luft, ild og vann. Begrepet kvintessens blir i dag benyttet som et navn på en spesiell modell for vakuumenergi hvor tyngdekraften fortsatt er frastøtende mens tettheten er tidsavhengig. Tettheten vil nærme seg den kritiske tettheten med tiden.
Relaterte linker:
 - Se også:Tyngdekraft
 - Se også:Vakumenergi

 
Tilrettelagt av Andreas Øverland