Astronomisk ordliste - M

A  B  C  D  E  F  G  H  I  J  K  L  M  N  O  P  Q  R  S  T  U  V  W  X  Z  Ø  Å 
Macho (Massive Compact Halo Object)
En antar at disse objektene kan utgjøre en vesentlig del av den mørke materien som befinner seg i haloen rundt galaksene.

 
Magellanske skyer
Betegnelse på to dverggalakser, Den lille og Den store magellanske sky, som er satellittgalakser til vår galakse, Melkeveien. De ligger begge på den sørlige stjernehimmelen (henholdsvis i stjernebildene Tucana og Dorado) og er således ikke synlige fra Norge. De er begge godt synlige uten kikkert. Den store skyen har en lysstyrke på 0,1 mag. og dekker et område på 650 x 550 bueminutter, mens Den lille har lysstyrke 2,3 mag. og har utstrekning 280 x 160 bueminutter. De ble først beskrevet av Magellan i 1519. Mer her. (artikler)

 
Magnetarer
Nøytronstjerner eller pulsarer med ekstremt kraftige magnetfelt. En regner med at ca 10 prosent av alle pulsarene er magnetarer. Det kraftige magnetfeltet påfører den faste skorpen til stjernen enorme stjerneskjelv. Etter hvert som magnetfeltet svekkes vil magentaren gå over til å bli en røntgenpulsar. I denne fasen vil den eksistere i ca. 30.000 år før den ender opp som en mørk og ikke observerbare nøytronstjerne. På grunn av den korte levetiden, ca. 10.000 år, er det ikke observert så mange magnetarer.

 
Magnetarer
Stjerner med svært kraftige magnetfelt. Magnetfeltet kan være opptil 1000 billioner ganger kraftigere enn magnet feltet rundt vår egen jord. Disse sterke magnetfeltene påfører stjernene kraftige stjerneskjelv med utbrudd av energi stråling (SGB utbrudd). Disse kortlivede nøytron stjernene ble teoretisk forutsagt i 1992 av Robert C. Duncan og i 1998 ble de bekreftet ved en oppdagelse.

 
Magnetopause
Grenseområdet mellom der en planets magnetfelt dominer og resten av solsystemetsmagnetfelt.

 
Magnetosfæren
Utgjør Jordens magnetiske omgivelse. Dette magnetfeltet er koblet til Jorden nordlige og sydlige pol, og har skiftet polaritet mange ganger i løpet av vår geologiske historie. Elektriske ladede partikler blir fanget inn i felt linjene i magnetosfæren. Magnetosfæren strekker seg fra 100 til 60.000 km mot vår Sol og over 300.000 km bort fra Solen og former Jordens magnethale.

 
Maksutov-Cassegrain teleskop
Forskjellen mellom en Schmidt-Cassegrain teleskop og Maksutov-Cassegrain ligger i utformingen av korreksjonslinsen fremst i tuben. I stedet for den a-sfæriske korreksjonslinsen i Scmidt-designet benyttes en meniskus-konstruksjon. Linsen er formet som en grunn skål, som bukter innover og har sekundærspeilet støpt inn i korreksjonslinsen. Denne konstruksjonen  egner seg ikke for teleskoper med kort brennvidde og de fleste Maksutov teleskopene har focal ratio (brennviddeforhold) på F/15. De fleste teleskoper av denne typen har en aperaturåpning på fra 90-250 mm. Konstruksjonen gir et noe mer kontrastrikt bilde enn Schmidt-designet og er en populær teleskoptype for planetobservasjoner.

 
Marius, Simon (1573-1624)
Også kalt Mayr. Tysk astronom som gav navn til Jupiters "galileiske" måner. Han og Galilei hevdet begge å ha oppdaget dem i 1610, og gjorde dette uavhengig av hverandre. Marius var den første som observerte Andromedagalaksen med et teleskop og var en av de første som observerte solflekker.

 
Mars
Fjerde planet regnet fra Solen og utover. Middelavstanden fra Solen er 1,52 AE. Oppkalt etter den romerske krigsguden på grunn av sin røde farge. Den har en diameter på 6794 km, bare litt over halvparten av Jordens, mens massen er vel en tiendedel av Jordens masse. Rotasjonstiden er 24,62 timer, mens omløpstiden rundt Solen er 687 dager. Mars sin atmosfære er meget tynn og består for det meste av karbondioksid (95%) og noe nitrogen (2.7%), argon (1.6%) og spor av oksygen (0.15%) og vann (0.03%). Gjennomsnittstrykket på overflaten er mindre enn 1% av trykket på Jorden Til tross for den tynne atmosfæren er det likevel kraftige vinder og støvstormer som kan omslutte hele planeten i måneder av gangen. På begge polene er det  iskalotter som består av vann-is og CO2 i form av såkalt "tørris". Mars har to små måner Phobos og Deimos som går i baner svært nær planeten. Siden Mars bruker nesten to år på et omløp rundt Solen, innebærer dette at vi får opposisjon omtrent hvert annet år. Marsbanen har forholdsvis stor eksentrisitet, slik at planetens avstand fra Jorden varierer mellom 56 og 101 mill. km under opposisjon. Dette innebærer at planetens utstrekning under opposisjon varierer fra 14 buesekunder til hele 25,5 buesekunder. Lysstyrken kan nå maksimalt -2,7 mag. ved opposisjon, nesten like lyssterk som Jupiter. Detaljer ved overflaten og  polkalottene kan lett observeres selv med små kikkerter når mars befinner seg nærmest Jorden. Planeten har to små måner, Phobos og Deimos som antagelig er innfangede asteroider.
Relaterte linker:
 - Mars på De Ni Planeter
 - Praktfullt bilde av mars i opposisjon

 
Mass extinction (masseutryddelse)
Flere ganger opp gjennom Jordens historie har det skjedd masseutryddelser på grunn av voldsomme hendelser asteroider og kometer som har truffet Jorden og gammaglimt (se det). For 64,98 millioner år siden ble halvparten av Jordens arter utryddet, deriblant alle dinosaurer. Årsaken antas å ha vært 10 kilometer stor asteroide som falt ned i det som i dag er Yucatan, Mexico.

 
Masse
Jordens masse. Månens masse Solens masse. M = 1,989*1030kg      Jupiters masse      Melkeveiens masse: 4*1041kg

 
Mauna Kea-observatoriet
Internasjonalt astronomisk observatorium som befinner seg på toppen av fjellet Mauna Kea, Hawaii, 4 200 m.o.h.

 
Megaparsec
En million parsec
Relaterte linker:
 - Se også:Parsec

 
Melkeveien
Vår egen galakse, som vårt solsystem tilhører. Den inneholder minst 200 milliarder stjerner og annen materie som utgjør en masse på mellom 750 milliarder og en billion solmasser. Diameteren er omlag 100 000 lysår. Antagelig kan Melkeveien klassifiseres som en Sb eller Sc type galakse, dvs. en spiralgalakse med en tydelig sentralutbuling. Solsystemet ligger omtrent 20 lysår over ekvatorplanet i galaksen og ca. 28 000 lysår fra galaksesenteret. Dette planet danner det lysende båndet som vi kaller Melkeveien. Senteret ligger i den retningen hvor stjernetettheten er størst, nemlig i stjernebildet Sagittarius (Skytten). Det tåkete båndet som kan sees på nattehimmelen ved gode observasjonsforhold omtales også som Melkeveien.
Relaterte linker:
 - Se også:Lysår
 - Se også:Skytten (Sagittarius, Sgr)
 - Se også:galaktisk bulge (galaktisk utbuling)
 - Artikler om Melkeveien

 
Merkur
Planeten nærmest Solen. Middelavstanden fra Solen er 0,38 AE. Den har en diameter på 4480 km, bare litt over en tredjedel av Jordens, mens massen er vel en 20-del av Jordens masse. Rotasjonstiden er 58,65 dager, mens omløpstiden rundt Solen er 88 dager. Merkur har en svært tynn atmosfære som består av atomer som er revet løs fra overflaten av solvinden. Temperaturvariasjonene på Merkur er de mest ekstreme i Solsystemet, de skifter mellom 90 og 700 kelvin. Merkur har ingen måne. Siden Merkur er så nær Solen, er den ikke så lett å se. Maksimal vinkelavstand fra Solen er vel 21 grader. På grunn av ekliptikkens helning er planeten enklest å observere på kveldstid om våren og på morgenen om høsten. På det mest lyssterke når Merkur nesten - 2 mag.
Relaterte linker:
 - Merkur på De Ni Planetene

 


Messier-katalogen
Katalog over tåkelignende objekter på himmelen, oppkalt etter den franske astronomen og kometjegeren Charles Messier (1730-1817). Messier var en ivrig kometjeger og for ikke å bli forvirret av kometlignende tåkeflekker på himmelen, begynte han i 1758 å katalogisere dem. Den første han fant, M1, var Krabbetåken i Taurus (Tyren). Det er 110 objekter i katalogen, men Messier selv stoppet på 103. Katalogen innbefatter åpne stjernehoper (eks. M36, M37, M45), kulehoper (eks. M3, M5, M13), galakser (eks. M31, M33, M51), planetariske tåker (eks. M27, M57, M97) og gasståker (eks. M1, M17, M42). Ut fra sitt formål med å registrere tåkelignende objekter ble det også registrert et objekt som ikke passer inn i katalogen. Det er M40 som ganske enkelt er en dobbeltstjerne i Ursa Major.
Relaterte linker:
 - SEDS Messier Catalog

 
Meteor (Stjerneskudd)
Partikkel fra verdensrommet som farer over himmelen som en lysende stripe når den kolliderer med Jordens atmosfære fordi dens bevegelsesenergi ioniserer atmosfæren slik at den lyser opp. Hastigheten er opptil 72 km/s (Trondheim-Oslo på ca. 7 sekunder) når de treffer Jordens atmosfære. En meteor på grensen av det vi kan se en mørk natt veier ca. 1/100 gram, mens en som er like klar som den klareste stjernen på himmelen veier ca. 4 gram. Tilfeldige vandrere i Solsystemet kalles sporadiske (se det) eller tilfeldige meteorer. Når Jorden treffer partikkelrester etter en komet eller asteroide som har passert Solen får vi en meteorsverm.
Relaterte linker:
 - Se også:Meteorsverm (Stjerneskuddsverm)
 - Mye mer om meteorer
 - Om observasjon av meteorer

 
Meteoritt
En bit fra en asteroide som  har falt ned på Jorden (eller en annen planet).
Relaterte linker:
 - Mer om meteoritter

 
Meteorsverm (Stjerneskuddsverm)
Meteorsvermer opptrer når Jorden krysser en kometbane eller en asteroidebane hvor mange små partikler fra dette legemet ligger igjen i banen. Disse partiklene har tilnærmet samme bane gjennom solsystemet. En perspektivvirkning gjør at det da ser ut som om alle disse meteorerene stråler ut fra et lite område på himmelen kalt radianten (utstrålingspunktet). Jorden krysser drøyt 10 sterke og mange svake meteorsvermer hvert år. Vi krysser den samme svermen på samme tid hvert år. En meteorsverm kan vare fra en dag til flere måneder. Antall meteorer øker gradvis til et maksimum, for så å falle gradvis til null igjen. Ratene ved maksimum varierer normalt fra 5-10 til 100-200 pr. time. En gang i blant får man såkalte meteorstormer med rater tilsvarende tusenvis av meteorer pr. time i korte perioder (Se f.eks. Leonidene).
Relaterte linker:
 - Se også:Radiant
 - Liste over Meteorsvermer (følg lenk til riktig årstall under "Meteor Shower Calendar" fra "Further Information").
 - Mere om meteorsvermer

 
MeV
Enhet for energimengde. 1 MeV = En mega elektronvolt = 1 million elektronvolt.
Se elektronvolt

 
Microscopium (Mikroskopet)
Stjernebilde.
Se Microscopium (Mikroskopet)

 
Microwave background fluctations
Fluktuasjoner i temperaturen til bakgrunnsstrålingen (se det). Variasjonene er ekstremt vanskelige å observere fordi de er så små, men forteller mye om det tidlige univers og hvordan galaksene og galaksehopene ble til.

 
Midnattssol
Betegnelse for Solen når den er synlig ved midnatt nord for den nordlige polarsirkel eller syd for den sydlige polarsirkel. På nordpolen og sydpolen er Solen synlig sammenhengende i 6 måneder, avløst av 6 måneder uten synlig Sol.

 
Mikrobølger
Elektromagnetisk stråling med bølgelengder mellom 0,1 og 30 cm. Det er samme type bølger som blir benyttet i radar og mikrobølgeovner.

 
Mikroskopet (Microscopium, Mic)
Et ubetydelig stjernebilde syd for Copricornus på den sydlige halvkulen. Stjernebildet kan ikke sees fra Norge

 
Mir
Opprinnelig sovjetisk, men senere russisk romstasjon som ble den første permanent bemannede romstasjon. Monteringen av Mir startet 20 februar 1986 og den gikk i bane rundt jorden I 15 år. Banehelningen var 51,6o mot ekvatorplanet og banehøyden 350 – 400 km. Kosmonauter og astronauter fra mange forskjellige land har bodd og utført vitenskapelige eksperimenter ombord i Mir. Mir ble manøvrert inn i atmosfæren og brant opp 23 mars 2001.

 
Mirastjerne (Mira-type variable)
En type pulserende røde variable kjempestjerner. Lysstyrken øker typisk med en faktor 100 - 10 000 fra minimum til maksimum. Perioden er typisk 200 - 500 døgn. Mira (omikrom Ceti), U Orionis og Chi Cygni er tre av de mest kjente Mirastjernene som er synlige fra Norge.
Relaterte linker:
 - U_Orionis
 - Chi Cygni

 
Mirror flop
Når en beveger et Schmidt-Cassegrain Teleskop (SCT) fra den ene siden av himmelen til den andre, vil tyngden av primærspeilet få speilet til å endre hvilestillingen mot Baffle-røret i midten. Fokus oppnås ved en SCT ved å bevege primærspeilet opp eller ned langs baffle-røret, noe som forutsetter at baffel-røret har noe slingringsrom. Denne tiltingen kalles mirror flop, og krever en liten refokusering av okularet eller kameraet. En alternativ løsning er å låse fast primærspeilet og la justeringen av fokus skje ved å bevege okularet ved hjelp av en egen fokuser.

 
Mirror shift
Når en justerer med fokusinnstillingen for SCTs teleskoper vil man for enkelte teleskoper se objektet flytte rundt i synsfeltet i en sirkulær bue eller beveger seg fra den ene siden til den andre. Årsaken til dette er som for mirror flop knyttet til selve fokusdesignet for SCT og kan enklest kontrolleres som nevnt for mirror flop.

 
Moore, Patrick (1923-)
Brittisk astronomi popularisator som har skrevet over 60 forskjellige bøker og klarte via regulære TV programmer I BBC og popularisere astronomien.

 


Morphology-density relation
Observasjonen av at det relative antall av spiral og elliptiske galakser er avhengig av tettheten i regionen. Regioner med høy tetthet har en større andel av elliptiske galakser enn lavtetthets- områder.

 
Motstilling.
Se Opposisjon (motstilling)

 
Mount Wilson-observatoriet
Astronomisk observatorium beliggende 1740 m.o.h ved Los Angeles. Observatoriet ble grunnlagt i 1904 av George E. Hale.

 
Mpc (megaparsec)
Astronomisk lengdenhet for angivelse av store avstander i universet. 1 Mpc=1 million parsec = 3,26 millioner lysår.

 
Multiple stjernesystemer
En gruppe bestående av tre eller flere stjerner som, når vi ser på dem, er samlet i et så lite område på himmelen at vi oppfatter dem som å høre sammen. Stjernene kan være nær hverandre i virkeligheten slik at de roterer rundt et felles tyngdepunkt (fysiske multiple stjerner), eller de kan tilfeldigvis stå nær hverandre på himmelen sett fra Jorden (optiske multiple stjerner). En åpen stjernehop er i realiteten en svært rik gruppe av fysisk multiple stjerner. En multippel stjerne kan bestå av både fysiske og optiske multiple stjerner.

 
Mytologi på stjernehimmelen
Ingen beskrivelse foreløpig, men se lenken.
Relaterte linker:
 - Gresk mytoligi for utvalgte stjernebilder

 
Måned, Anomalisk
Tidsintervall på 27,25964 døgn. Utgjør tiden mellom Månens to etterfølgende passasjer av perihelium under dens omløp rundt Jorden.

 
Måned, drakonisk
Månens omløpstid i forhold til den oppstigende knute = 27d 5t 5m 35,8s (middelverdi).

 
Måned, siderisk
Månens omløpstid i forhold til et fast punkt på himmelen = 27d 7t 43m 11,5s (middelverdi).

 
Måned, synodisk
Månens omløpstid i forhold til Solen; dvs. tidsrommet mellom to identiske faser av Månen (f.eks. to etterfølgende fullmåner) = 29d 12t 44m 2,9s (middelverdi).

 
Måned, tropisk
Månens omløpstid i forhold til vårjevndøgnspunktet = 27d 7t 43m 4,7s (middelverdi).

 
Månefaser
På samme måte som for Jorden er Månen ene halvside alltid opplyst av Solen. Under Månens omløpsperiode rundt Jorden vil Månens opplyste side sett fra Jorden endre seg kontinuerlig fra en fase hvor den ikke er synlig til gradvis økende, til fullt opplyst . Den vil deretter igjen minke til dens opplyste side vender helt bort fra Jorden og ikke lenger er synlig. Selv om denne syklusen er en kontinuerlig prosess, har vi 8 distinkte og tradisjonelt omtalte faser, kalt Månefaser.  På norsk brukes vanligvis bare 4 av disse begrepene.

- Ny Måne (New Moon): Månens ubelyste side vender mot Jorden. Månen er ikke synlig. - Waxing Crescent: Månen er delvis belyst, men mindre enn halv måneskiven er opplyst av direkte sollys. Den delen av måneskiven som er opplyst er økende. - Første kvarter (First Quarter): Halve måneskiven er direkte opplyst. Den delen av måneskiven som er opplyst er fortsatt økende. - Waxing Gibbous: Mer enn halve måneskiven er opplyst av Solen. Den delen av måneskiven som er opplyst er fortsatt økende. - Full Måne (Full Moon): Månens side som er opplyst av Solen vender mot Jorden. Månen fremtrer nå som helt opplyst av direkte sollys. - Waning Gibbous: Månen fremstår med mer en halve måneskivens som opplyst av direkte sollys. Den delen av måneskiven som er opplyst er minkende. - Siste kvarter (Last Quarter): Halve måneskiven er direkte opplyst. Den delen av måneskiven som er opplyst er fortsatt minkende. - Waning Crescent: Mer en halve måneskiven er opplyst av solen. Den delen av måneskiven som er opplyst er fortsatt minkende.


 
Måneformørkelse
En sjelden gang beveger Månen seg inn i skyggen fra Jorden. Månen blir da formørket, men blir ikke helt mørk fordi endel lys spres gjennom jordatmosfæren slik at det treffer Månen. Formørkelsens karakter er derfor svært avhengig av atmosfærens tilstand og kan ikke med sikkerhet forutsies.
Relaterte linker:
 - Hvordan observere måneformørkelser

 
Månen
Kretser rundt vår planet. Dens ekvatorradius er 1734 km, bare litt over en fjerdedel av Jordens radius. Middel- avstanden mellom Jorden og Månen er 384403 km. Månen bruker 27 dager og 8 timer på en runde rundt Jorden, som også er samme tid Månen bruker på å rotere en gang rundt sin egen akse. Dette kalles bunden rotasjon og innebærer at vi alltid ser samme side av Månen (men se om Librasjon). Månen viser faser, og vi skiller gjerne mellom nymåne, første kvarter, fullmåne og siste kvarter. Grenselinjen mellom dag og natt på månen kalles terminator og her er det best å se detaljer. Formasjoner som kan observeres på Månen er "månehav" som egentlig er store lavasletter, kratere og fjellkjeder. Dersom Månen passerer i Jordskyggen ved fullmåne får vi måneformørkelse, mens dersom Jorden passerer i måneskyggen ved nymåne får vi solformørkelse.
Relaterte linker:
 - Månen på De Ni Planeter

 
Mørk materie (Dark matter)
Forskningen rundt mørk materie og bestemmelse av den mørke materiens andel av materie i Universet vil ha avgjørende betydning for vår oppfatning av Universets videre utvikling. Det har lenge vært klart at rotasjonshastighetene til galakser, stjernene rundt galaksene og bevegelsene til galakser i galaksehoper viser at tyngdekraften fra lysende materien ikke er tilstrekkelig til å holde systemene sammen. Det må eksistere mengder av usynlig og "mørk" materie i tillegg til den lysende materien. Anslagene er at den mørke materien må utgjøre ca. 10 ganger så mye som den lysende og observerbare massen. Teoriene om hva den mørke materien består av deles gjerne opp i to kategorier. Den første og mest nærliggende forklaringen er at mørkt materie består av objekter som ikke avgir tilstrekkelig lys til at vi kan oppdage dem. Eks. brune dverger og hvite dvergstjerner i en avkjølende sluttfase. Disse objektene inngår i det en omtaler som "vanlig" baryonisk materiale.(protoner, nøytroner og elektroner). Denne materien omtales også som "kald" mørk materie Den andre gruppen av mørkt ikke observerbart materiale er av mer eksotisk type og antas og være rester av forskjellige typer elementærpartikler som ble dannet under Big Bang. Disse består av typen ikke-baryoniskt materiale. Kandidater her er bl.a. massive nøytrioner, aksioner og svært eksotiske superstrenger (hypotetiske partikler som skal eksistere i følge Den forente teori for de fundamentale krefter. Vakumenergi er også en kandidat. Slike partikler som beveger seg nær lysets hastighet kalles "varm" mørk materie.
Relaterte linker:
 - Mere om mørk materie her:

 


Mørke tåker
Støv og gasskyer som ikke er opplyst og som blokkerer lyset fra bakenforliggende stjerner. Fremtrer som mørke strukturer i melkeveisystemet.
Relaterte linker:
 - Mer om mørke tåker

 
Mørkestrømsbilde (Dark frame)
Hensikten er å få registrert den egenstøyen som produseres av en CCD-brikke (chip). Metoden en benytter er å eksponere med CCD-kameraet over samme tidsrom som råbildet, og ved samme temperatur, men med objektivet tildekket. Egenstøyen som blir registrert ved mørkestrømsbilder trekkes fra bildeeksponeringen og på denne måten får en fjernet system støy. Beste resultat oppnår en med å ta en serie dark frame eksponeringer og så mediankombinere disse. Dette vil redusere mengden tillfeldig støy.

 
Tilrettelagt av Andreas Øverland