Astronomisk ordliste - O

A  B  C  D  E  F  G  H  I  J  K  L  M  N  O  P  Q  R  S  T  U  V  W  X  Z  Ø  Å 
OB-assosiasjon (region)
Et område i Universet hvor stjernedannelser har ført til massive stjerner av spektralklasse O og B. Det finnes gjerne flere hundre O- og B-stjerner i hvert slikt område. Den intense ultraviolette elektromagnetiske strålingen får de omkringliggende hydrogenskyene til å bli ionisert og omdannes til emisjonståker. Stjernene er viktige i prosessen for å danne nye stjerner fordi vindene fra disse stjernene får de interstellare gasskyene til å komprimeres med lokalt stor økning i tettheten som resultat. Dette forårsaker nye gravitasjonelle kollapser av deler av skyområdene og nye stjerner fødes etterhvert.

 
Objektiv (Objective lens, Primary mirror)
Hovedlinsen på et teleskop. For en reflektor vil det være hovedspeilet og for en refraktor den forreste linsen.

 
Oblate Spheroid
En oval form på et himmelobjekt der den polare diameter er mindre enn den ekvatorielle diameter.

 
Oblateness (flattrykning)
Den sammentrykking av et himmelobjekt som vanligvis skyldes dets raske rotasjon.

 
Observatorier
For å studere og kartlegge Universet benyttes det bl a forskjellige typer av teleskop. De viktigste teleskopene finnes i dag på avsidesliggende plasser langt fra sivilisasjonen der de atmosfæriske forholdene og været er optimalt og lysforurensingen er et minimum. Det europeiske observatoriet for den sydlige halvkule, ESO, har sine fremste observasjonsplasser i Chile (La Cilla og Cerro Paranal) på den sydlige jordkloden og på Kanariøyene (Las Palmas) på den nordlige halvkloden .USA har sine bl.a. i Chile (Cerro Tololo) og (Mauna Kea) på Hawaii. Det finnes mange observatorier i Norge som er bygget av ivrige hobbyastronomer eller astronomiforeninger. Artikkel med tips om bygging av observatorium finner du her {ikke påbegynt}.

 
Observerbare univers
Siden Universet har en endelig alder, ca. 13,7 milliarder år, har ikke lyset fra objekter fjernere enn 13,7 milliarder lysår rukket frem til oss ennå. Alt som befinner seg innenfor denne avstanden er i teorien observerbart og utgjør det observerbare univers. Merk at sett fra et annet sted i Universet, vil andre objekter inngå i det observerbare univers.

 
Occam's razor
Det prinsipp at den enkleste hypotesen, med de færreste forbehold, sannsynligvis er den riktigste hypotesen.

 
Off Axis Guiders
Disse Off Axis Guiders er konstruert slik at den har et ekstra utgangsport hvor det er mulig å plassere et guidingokular eller en autoguider i tillegg til et kamera. Gjennom denne porten er det mulig å kontinuerlig korrigere uregelmessigheter i sporingen av himmelobjekter mens kameraet eksponeres. En kan unngå disse Off Axis Guiders ved å plassere et søkeokular eller en CCD-guider på et ekstra guidinge-teleskop. Enkelte CCD-kameraer har en ekstra CCD-brikke som låser et søkepunkt mot en stjerne og som sender en korrigerende styrepuls til teleskopets motor under eksponeringen.

 
Off-axis
Betyr ”ikke i sentrum av aksen”. Den aksen det er snakk om er rotasjonsaksen i et rotasjonssymmetrisk optisk system, også kalt den optiske akse. Denne aksen definerer sentrum av synsfeltet.

 
Off-axis guider (CCD-kamera)
Alle teleskoper trenger i forbindelse med lange eksponeringer små justeringer for å holde posisjonen. Off-axis guideren er festet foran optical path hvor det meste av lyset blir rettet mot kameraet. Et lite prisme dirigerer noe av lyset inn i et guiding (følge) okular hvor observatøren kan foreta justeringer mot en ledestjerne for å hindre avdrift mens eksponeringen pågår. Off-axis guideren egner seg best for Scmidt-Cassegrain teleskoper da guidingen vil skje langs samme lysstråle som treffer kameraet, slik at den blir uavhengig av eventuell tilt og sig av primærspeilet.

 
Okkultasjonsobservasjon
Nøyaktige observasjoner av okkultasjoner er med på å bestemme Månens og andre objekters nøyaktige bevegelse i Solsystemet. Hobbyastronomer kan her gjøre en vitenskapelig nyttig innsats med enkle metoder og uten dyrt eller avansert utstyr. Mer om dette på sidene til Okkultasjonsgruppen i Norsk Astronomisk Selskap her.

 
Oksygen III - filtre
Se filter

 
Okular, (Ocular, Eyepiece)
Et linsesystem med kort brennvidde for å forstørre bildet av teleskopets objektiv. Øyestykket (okularet) befinner seg nærmest øyet, nær teleskopets brennpunkt. Forstørrelsen er lik teleskopets brennvidde dividert på øyestykkets brennvidde (f.eks. 100 ganger dersom teleskopets brennvidde er 1000 mm og øyestykkets brennvidde er 10 mm). Det finnes mange typer øyestykker av ulik kvalitet og pris. Dårlige øyestykker kan forringe teleskopets yteevne betraktelig. Teleskoper med kort brennvidde krever bedre og dyrere øyestykker enn tilsvarende teleskoper med lengre brennvidde. Du kan derfor spare mye penger på å velge øyestykker som passer til akkurat din kikkert. Vanlig diameter for okularinnfatning er 1.25 og 2. Enkelte teleskoper krever den etter hvert noe ukurante 0.96.
Relaterte linker:
 - Artikkel om ulike typer øyestykker og valg av øyestykke

 
Okularprojeksjon (Eyepiese Projection Photography)
For små objekter som planeter eller for å gjengi detaljer på månen vil forstørrelsen en oppnår ved primærfokus ikke være tilstrekkelig. Ved å plassere kameraet mellom teleskopet og okularet ved hjelp av et adapter, oppnår en å forstørre bildet av et objektet slik at detaljer kan gjengis. Denne metoden benyttes også ved bruk av CCD kameraer. Se Primærfokus

 
Okultasjon
Fenomen der et himmellegeme kommer foran et annet. Vanligvis er det Månen som dekker en stjerne, planet eller asteroide. Det kan også være en asteroide eller en planet som dekker en stjerner eller en planet som dekker en asteroide. Du finner en liste over måne-planet okkultasjoner i perioden 1. juli 2001 til 30. juni 2002 her.
Relaterte linker:
 - Se også:Okkultasjonsobservasjon

 


Olbers paradoks,(..eller hvorfor er natten mørk ?)
Hvorfor er ikke nattehimmelen like skinnende lys som overflaten på Solen?. Hvis universet har uendelig mange stjerner, burde det finnes en stjerne i det punktet man observerer. Selv om lysstyrken avtar med kvadratet av avstanden, vil ved den gitte avstanden finnes tilsvarende mange flere stjerner. Dette paradokset ble først formulert av amatørastronomen Heinrich Wilhelm Olbers. Det har vært forsøkt flere løsninger på denne gåten, hvor forklaringer som at lyset blir blokkert av støvområder, Universet har et begrenset antall stjerner og at fordelingen av stjerner ikke er jevnt fordelt. Løsningen kom med oppdagelsen av det  ekspanderende univers og Big Bang. I dag blir dette paradokset forklart med at grunnet Universets ekspansjon vil rødforskyvningen svekke lyset fra de fjerne stjernene og dels med at Universet er for ungt til at lyset fra de fjerneste stjernene har nådd frem til oss.

 
Oorts sky
Haloen eller den sfæriske skyen som omgir vårt solsystem og som inneholder et  stort antall kometkjerner. Periodevis vil kometer fra denne skyen falle innover mot de indre planetene. Kometer fra Oorts sky blir kalt lang periodiske kometer på grunn av den lange omløpstiden på flere tusen år. Enkelte kometer har baner som vil føre til at de forlater vårt solsystem for godt. Oorts sky utbrer seg fra 30.000 til 100.000 astronomiske enheter. På grunn av de store avstandene er denne skyen svært lite kartlagt.

 
Opasitet (Opacity)
Opasiteten  til en stjerne er et uttrykk for hvor lett stråling kan passere gjennom stjernens gasslag. Opasiteten er avhengig av temperatur, tetthet og kjemisk sammensetning i stjernen. (annet ord: ugjennomsiktighet)

 
Oppenheimer-Volkoff-massen
Hvis restene etter en supernovaeksplosjon inneholder mer en 2-2.5 solmasser vil restene etter stjernen ende som et sort hull. Denne grenseverdien kalles Oppenheimer-Volkoff-massen.

 
Oppløsningsevne
Mål for et teleskops evne til å skille stjerner som står nær hverandre på himmelen i to distinkte lyskilder. Den teoretiske oppløsningsevnen øker med diameteren til instrumentets hovedlinse/speil. Den teoretiske oppløsningsevnen gis ved formelen 11,3/objektivets diameter (i cm), og svaret får man i buesekunder. Den praktiske oppløsningsevnen reduseres i betydelig grad dersom instrumentet har dårlig optisk kvalitet, og ved dårlige observasjonsforhold som f.eks. urolig luft.
Relaterte linker:
 - Se også:Dawes grense (Dawes limit)

 
Opposisjon (motstilling)
To himmellegemer er i opposisjon når de ses fra et tredje i diametralt motsatt retning, eller når det er 180o mellom objektene på himmelen. Jupiter er f.eks. i opposisjon til Solen her på Jorden når Jorden er (så å si) rett mellom Solen og Jupiter. Vi sier gjerne at "Jupiter er i opposisjon" (underforstått at Solen og Jorden er de to andre himmellegemene). Lysstyrken til en planet er størst når den er i opposisjon fordi den da er nærmest Jorden. Planeten står da i sør omtrent ved midnatt (siden planeten står rett motsatt av Solen, og Solen alltid står i nord omtrent ved midnatt). Den beste tiden for å observere en øvre planet et gitt år er derfor når den står i opposisjon (forutsatt at dette skjer på et tidspunkt da planeten er rimelig høyt på himmelen). For oss her i Norge er opposisjoner om sommeren ugunstige fordi planeten da står lavt på himmelen. Nedre planeter (Merkur og Venus) står aldri i opposisjon sett fra Jorden. De står i stedet i nedre konjunksjon når de er nærmest Jorden. Se også konjunksjon.
Relaterte linker:
 - Se også:Konjunksjon

 
Oppstigende knute
Det punktet i månebanen hvor Månen krysser ekliptikken på vei sørover på himmelen.

 
Optisk dobbeltstjerner
Stjerner som ligger i samme synslinje sett fra Jorden. Stjerner som ikke har noen tilknytning til hverandre enn at de tilfeldigvis ligger i tilnærmet sammen synsretning.

 
Optisk gitter
Når lyset skinner på et optisk gitter, kastes det tilbake i en bestemt retning, bestemt av lysets farge. Noen optisk gitre virker ved at lys går gjennom et gjennomsiktig medium av små regelmessige ujevnheter.

 
Optisk spektrum
Det området av det elektromagnetiske spekteret som tilsvarer synlig lys. Bølgelengder mellom 350 og 700 nanometer.

 
Orion,Ori (Jegeren )
Et av himmelens desidert flotteste stjernebilder. Orion ligger nær himmelekvator, og er best synlig på senhøsten om natta og på kvelden om vinteren mot sør. Orion inneholder flere flotte klare stjerner og den kjente Oriontåken (M42), samt det karakteristiske Orions belte. Andre interessante objekter er den røde kjempestjernen Betelguese med en lysstyrke som varier uregelmessig mellom mag 0 til 1.2 i løpet av en periode på ca 6 år. Den blåhvite kjempestjernen Rigel (mag 0.1) er en annen markert stjerne i dette stjernebildet. Den åpne og noe spredte stjernehopen NGC 1981 ligger like ved sverdet og egner seg for en prismekikkert. Hestehode tåken er et annet kjent objekt, men den egner seg best for større teleskoper og for å avsløre dens særegne form trengs det langtidseksponerte fotografier. I tillegg kan orion by på en rekke interessante variable stjerner. Orion står høyest på himmelen i desember til januar.
Relaterte linker:
 - Detaljert beskrivelse av Orion
 - Orion i Gresk mytologi

 
Orionidene
Årlig meteorsverm med sitt maksimum ca 20-22 oktober. Radiaten er i stjernebildet Orion

 
Ormehull (Wormholes)
Et av de mest eksotiske områder innen forskning rundt svarte hull.. Det som skiller et svart hull fra et ormehull er det faktum at svarte hull har en hendelseshorisont der informasjon kan gå inn og ikke ut. Et ormehull er et to stykker sammenkoblede svarte hull der informasjon kan sendes fra det ene til det andre. Hvis slike ormehuller eksisterer så gir de ikke bare muligheter for snarveier gjennom rommet, men muliggjør også tidsreiser. Mange forskere er svært skeptiske til dette fenomen og postulerer at naturen har et beskyttelsessystem mot tidsmaskiner og eksistensen av ormehull.

 
Oscillating Universe Theory
En teori for universets utvikling som begynner med et Big Bang, utvider, bremses opp av dets gravitasjon og som til slutt vil kollapse for så å starte et nytt Big Bang.

 
Ozonlaget
Høydeområdet mellom 10 og 40 km hvor det er maksimal konsentrasjon av O3. Ozon er en såkalt sporgass, dvs. at den totalt sett finnes i meget små mengder. Dersom atmosfæren ble presset sammen slik at den overalt fikk samme trykk og densitet som ved bakken, ville den ha en tykkelse på ca. 8 km. Av disse 8 km ville ozongassen bare fylle et område på 3–5 mm. Men dette ozonlaget beskytter Jorden fra UV B stråling som kommer fra Solen. Det er registrert en fortynning av ozonlaget og spesielt over Antarktisk der en beskriver det som ”ozonhull”.

 


Tilrettelagt av Andreas Øverland