Astronomisk ordliste - S

A  B  C  D  E  F  G  H  I  J  K  L  M  N  O  P  Q  R  S  T  U  V  W  X  Z  Ø  Å 
Sagan, Carl (1934-96)
Amerikansk astronom, professor i astronomi og romforskning ved Cornell University fra 1970. Sagan oppdaget at atmosfæren på Venus var ekstraordinær varm og giftig. Han påviste også at det finnes mange organiske( karbon baserte) forbindelser i universet og at en vil finne at liv er utbredt overalt i universet. Sagan var også engasjert i mange av NASAS prosjekter og i SETI prosjektet. Han regnes også som en av pionerene innenfor fagfeltet exobiologi. Sagan er mest kjent som en stor formidler og popularisator av astronomi og med sin personlige form maktet han å formidle astronomien ut til brede lag av befolkningen.

 
Sagittarius arm
En av spiralarmene i Melkeveien, som ligger mellom Jorden og galaksens massesenter i retning stjernebildet Sagittarius. Denne inkluderer også Scutum arm som ligger ca 10.000 lysår fra Solen og Norma arm som er ca 5.000 lysår fra Solen og ca 28.000 lysår fra det galaktiske senter.

 
sammensmeltende galakser (galactic merger)
Utrykket benyttes om den prosessen som skjer når to galakser kolliderer. Hvis galakser blir fanget inn i hverandres tyngdefelt, vil de med tiden «smelte» sammen til én galakse. Det er antatt at i hvertfall noen elliptiske galakser er resultatet av en slik sammensmelting av to galakser.

 
Samstilling
Se Konjunksjon

 
SAO number (Smithsonian Astrophysical Observatory)
En av mange måter å identifisere eller referere til bestemte stjerner. SAO katalogen består av 258.996 stjerner og disse er gitt et SAO katalognummer. Eks. Vega er SAO 67174.

 
Sarosperiode
Ordet Saros betyr gjentakelse og sarosperioden angir det formørkelsesvinduet som gjentaes med faste tidsintervaller mellom solformørkelser. En sarosperiode varer nøyaktig 223 synodiske måneder. Det tilsvarer 18 år og 11 dager, eller 18 år og 10 dager, hvis det inngår 5 skuddår i perioden.

 
Satellitt
Opprinnelig brukt om objekter som kretser runt en planet. Siden 1957 har satellitt også blitt brukt på menneskeskapte kunstige satellitter. De fleste satellittene  kretser i banehøyder fra 200 til 500 km  og noen går i geostasjonære baner på ca 36000 km.

 
Saturn
Sjette planet regnet fra Solen og utover. Middelavstanden fra Solen er 9,54 AE. Nest største planet etter Jupiter. Dens diameter er 120 536 km og massen er 95 ganger Jordens. Rotasjonstiden er 10,66 timer, mens omløpstiden rundt Solen er 29,42 år. Saturn har den minste tettheten av alle planetene; den "veier" mindre enn vann og som Jupiter består Saturn av  omtrent 75% hydrogen og 25% helium med spor av vann, metan, ammoniakk Dens indre består av en kjerne av silikater, mantel av flytende metallisk hydrogen.

Saturn har et varmt indre (12 000 K i kjernen) og stråler ut mer energi enn den mottar fra Solen. To tydelige ringer og en svakere kan observeres fra Jorden. Sprekken mellom de to tydligste ringene kalles Cassinis deling. Den langt svakere sprekken i de ytre delene av ringen kalles Enckes deling. Saturns ringer har en uvanlig høy albedo eller refleksjonsevne og er derfor lett og observere med et teleskop. Ringene består av utallige små partikler som varierer i størrelse fra rundt en centimeter til flere meter i diameter. Det er blitt oppdaget stadig nye små måner rundt planeten og pr. 6. mars 2001 er antallet kommet opp i 30 måner

Saturn er en av de mest lyssterke objektene på himmelen med sine 0,7 mag og ringsystemet med dens markerte skille (Cassinis deling) vil være synlig med et teleskop med ca. 100 ganger forstørrelse.

Relaterte linker:
 - Se også:Saturns ringer
 - Mer om Saturn her.
 - Amatørbilde av Saturn.

 
Saturns ringer
Saturn har et ringsystem med mange fine og kompliserte strukturer. Grovt sett deles systemet inn i A-, B- og C-ringen, hvor A-ringen er ytterst og C-ringen innerst. A-ringen er lyssterk, og har indre og ytre radius på henholdsvis 119 800 og 136 150 km. I området fra radius lik 117 100 km til 119 800 km er det et helt mørkt område som kalles Cassini's deling, og som er lett synlig i moderate teleskoper under gunstige forhold. Innenfor Cassini's deling har vi B- og C-ringene. B-ringen er lyssterk, og har indre og ytre radius på henholdsvis ca. 90 600 og 117 100 km. C-ringen er mye svakere (mørkere) enn B-ringen. Overgangen skjer gradvis omtrent ved radius 90 600 km. C-ringens indre radius er ca. 74 700 km, hvilket er ca. 15 000 km fra planetens overflate. Ringens tykkelse er 2-4 km, og den består av et utall små partikler. Ringens struktur er et resultat av gravitasjonskreftene fra Saturn og dens måner. Jorden passerer gjennom ringenes plan to ganger for hvert omløp Saturn gjør rundt Solen. Da ser vi ringene fra kanten slik at det blir nesten umulig å se dem. Dette skjedde sist i 1980 og i 1996. Neste gang blir i 2009. Det tar vekselvis 13 ¾ og 15 ¾ år mellom hver gang Jorden passerer gjennom ringplanet fordi Saturns bane ikke er sirkelformet, men svakt ellipseformet. Åpningen på ringen er størst i 2003 og 2004, samtidig som Saturn står høyt på himmelen i Tyren og Tvillingene. Dette er den gunstigste tiden for observasjon av ringene.
Relaterte linker:
 - Se også:A-ring
 - Se også:B-ring

 
Scheif-spiegler
Teleskop som består av skjevstilte speil. Hensikten med dette er å gjøre bildet tilgjengelig uten å skygge for lyset. Dermed oppnår man økt lysstyrke og mulighet for bedre skarphet. Det finnes bla en konstruksjon med tre skjevstilte sfæriske speil. Speilene er lette å lage, men det er ikke så lett å sette dem på riktig sted og med riktig vinkel i forhold til hverandre (kollimering!). Skjevstillingen av speilene gjør at man får endel billedfeil som ikke blir korrigert skikkelig. Man er derfor begrenset til liten åpning i forhold til brennvidden og lite synsfelt.

 
Schmidt-Cassegrain teleskop (SCT )
Teleskop konstruert slik at lyset kommer inn i teleskopet via en korreksjonslinse i front og treffer primæspeilet i enden av teleskoprøret. Deretter reflekteres lyset mot et sekundærspeil som reflekterer lyset videre inn i et okular gjennom et sentrisk hull i primærspeilet.  Ved å sette korreksjonsplaten nær sekundærspeilet går man bort fra Schmidts opprinnelige ide, men denne typen gir også utmerket resultat i prinsippet. Denne konstruksjonen gir lange brennvidder innenfor en relativ kort tube. På grunn av sekundærspeilets plassering vil det oppstå en mindre sentral avskygning som medfører en noe redusert kontrast i forhold til teleskop av refraktor typen. På grunn av det korte teleskoprøret er dette meget populære teleskoper som forener god kvalitet med stor lyssamlende evne og relativt mobile teleskoper opptil ca. 250 - 300 mm størrelse. To av de største fabrikantene av disse teleskopene er Celestron og Meade.

 
Schmidt-kamera
Et kamera hvor objektivet består av et sfærisk hovedspeil og en asfærisk korreksjonsplate i krumningssentrum for primærspeilet. Fokus ligger midt mellom speilet og korreksjonsplaten. Her settes det inn en fotografisk film eller plate som bøyes til en sfærisk filmholder for å korrigere billedfeltkrumning. Schmidt-kameraet er uovertruffent når det gjelder skarphet, lysstyrke og synsfelt. Ideen med Schmidt-kameraet kan overføres til teleskoper, hvor bildet gjøres tilgjengelig med et diagonalspeil som i Newtontelskopet. Slike teleskoper er dobbelt så lange som Newtonteleskoper med samme brennvidde. De er derfor bare hensiktsmessige ved kortere brennvidder, men gir da ypperlige bilder. For å få tilstrekkelig forstørrelse må man bruke Barlow-linse og okular med kort brennvidde.

 
Schwarzscild radius.
Betegnelse på hendelseshorisonten rundt et svart hull. Lys og masse innenfor denne radius kan ikke unnslippe det svarte hullet. Størrelsen på radiusen er proporsjonal med det svarte hullets masse. Schwarzschildradien for en stjerne med solens masse er 2,7 km. Regelen er at Schwarschildradien til et objekt er 2,7 kilometer ganger objektets masse målt i solmasser.

 
Seeing
Uttrykk for de atmosfæriske forhold en observerer under. Hvis atmosfæren er rolig og uten turbulens med en skarp avbildning av objektet, er seeingen svært god. Motsatt med urolig og turbulent luft er seeingen dårlig. Ofte refererer en til tallskaler  fra 1-6 eller 1-10 hvor høyeste tall er svært stabile og gode forhold. Et kvantativt mål på seeingen (FWHM) kan bestemmes ved at man i bildet av en punktkilde (stjerne) bestemmer vinkelutstrekningen av det sentrale området der intensiteten er minst halvparten så høg som i midten av bildet. FWHM kan på plasser med meget gode observasjonsforhold komme ned mot 0,5 buesekunder. Eks. NOT ved La Palma. Typiske verdier for fastlands Norge er 2,5-4 buesekunder.

 
Seilet (Vela, Vel)
Stjernebilde på den sydlige halvkule og er ikke synlig fra Norge.

 


Sekstanten (Sextans, Sex)
Lite markert stjernebilde som det er vanskelig å identifisere. Ligger mellom Vannslangen (Hydra) og Løven (Leo). Den klareste stjernen er Alfa Sextantis (mag. 4,5). Interessante objekt for et lite teleskop den elliptisk galakse NGC 3115 . Stjernebilde står høyest på himmelen mars april.

 
Sekundærformørkelse
Se formørkelsesvariable stjerner

 
Selenophobia
Fobi. Frykt for Månen

 
Semiaopokromat
Betegnelse på linsekikkerter som er bedre fargekorrigert en vanlige akromater. Disse har imidlertid ikke den samme høye fargekorreksjon som apokromatene.

 
Senit (Zenit)
Vertikallinjens skjæringspunkt med himmelkula oppover; altså det punktet på himmelen som en rett linje fra Jordens sentrum og gjennom deg selv peker på; punktet rett opp. Senit er diametralt motsatt retning av nadir.

 
Sentral obstruksjon (Kontrast).
God kontrast i bilder er avgjørende for å kunne betrakte objekter med lav kontrast som eks. planeter. Newton og catadioptriske teleskoper har et sekundærspeil (eller diagonal) som blokkerer en liten del av lyset fra hovedspeilet. Lysspredning og diffraksjon fra en slik blokkering(obstruksjon) kan medfører redusert kontrast i avbildningen av objektet. For å kunne registrere et slikt kontrasttap må sekundærspeilet blokkere mere en 25% av hovedspeilets areal. Seeingen (lufturo) er den enkelt faktor som først og fremst begrenser kontrastgjengivelsen av eks. planeter sett gjennom et teleskop. Andre forhold ved et teleskop som begrenser gjengivelsen, er mangelfull kollimerling og baffling.

 
SETI
SETI@home er et vitenskapelig eksperiment for å bruke hundretusener av datamaskiner koblet til Internett for å søke etter utenomjordisk liv (SETI). Det er en liten, men fascinerende mulighet for at din datamaskin vil fange opp de første tegnene på en sivilisasjon utenfor Jorden!! Det gjøres ved at man laster ned en egen skjermsparer, og når du ikke selv bruker maskinen din, og den ikke er frakoblet nettet, vil maskinene din bli brukt til dette arbeidet. For ytterligere informasjon se her. Se hjemmesidene til SETI-gruppen til Norsk Astronomisk Selskap.

 
SETI, Search for Extraterrestrial Intelligence,
Benevnelse på et forskningsprosjekt som søker etter utenomjordisk intelligent liv. Den moderne SETI forskningen startet i begynnelsen av 1959, da utviklingen av radioteleskopene gjorde det mulig å fange opp eventuelt tenkte radiosignaler fra våre nærmeste stjerner. Siden den gangen har ca 70 forskningsprogrammer blitt gjennomført, der man har søkt etter ulike typer livstegn fra stjerner, galakser og etter signaler fra det interstellare rom. Siden 1985 har prosjektet META SETI blitt drevet med systematiske skanning av 8 millioner radiokanaler over hele den delen av himmelhvelvingen som kan observeres fra Oak Ridge i Tennessee, USA. På den sydlige halvkulen ble det i 1990 startet et tilsvarende prosjekt i Argentina. I 1992 ble programmet MOP (Microwave Observing Project) startet med det formål å skanne hele himmelen på frekvensbåndet mellom 103 og 105 MHZ . SETI@home er et annet program hvor privatpersoner med PC som er tilkoblet internett, kan delta i letingen etter signaler fra verdensrommet. Så langt har man ikke lyktes i å finne tegn på utenomjordisk liv.
Relaterte linker:
 - SETI@home Hjemmeside
 - SETI@home gruppen i Norsk Astronomisk Selskap

 
Setting circles (Innstillingssirkler)
Innstillingssirkler er spesielle graderte skiver som en i prinsippet kan bruke til å lokalisere himmelobjekter med ved å stille inn teleskopet etter objektets himmelkoordinater. For at setting-sirklene skal fungere tilfredsstillende, må teleskopet ekvatorialmonteres og ha en tilstrekkelig nøyaktig polarinnstilling. Digitale setting sirkler muliggjør tilkobling av PC eller andre komputerstyrte håndkontroller.

 
Sextans (Sekstanten)
Stjernebilde. Se Sekstanten

 
Seyfert-galakser
En type galakser med en klar og blåaktig kjerne. Mange av disse galaksene er sterke radiokilder. Spektrene fra Seyfert-galaksene viser brede emisjonslinjer som indikerer at sentrale konsentrasjoner av svært varm gass ekspanderer med hastigheter opp mot flere tusen kilometer pr. sekund. Det er trolig et massivt sort hull med ca. 10^7 - 10^9 solmasser i kjernen av galaksene. En antar at ca 1 % av alle galakser er av denne typen og at de representerer mulige overganger mellom ordinære galakser og kvasarer.

 
Sfærisk aberration
(Spherical aberration) Sfærisk aberrasjon medfører at en stjerne midt i synsfeltet avbildes som en skive som er større enn den perfekte Airy disc.  Sfærisk aberrasjon og fargefeil er de eneste aberrasjonene som kan opptre midt i synsfeltet dersom teleskopet er kollimert.

 
SGB (Soft Gamma Repeater)
Kilden til disse utbruddene er sannsynligvis magnetarer som sender ut lavenergi gammastråler. SGB utbruddene skiller seg fra GRB (Gamma Ray Burst) ved at sistnevnte er engangs hendelser mens SGB har gjentatte utbrudd med irregulære intervaller.
Relaterte linker:
 - Se også:Magnetarer

 
Shepard, Alan (1923-1988)
Den første amerikaner som ble skutt ut i en Mercury kapsel 5 mai 1961. Ferden var en ballistisk ferd og kapselen landet i sjøen. Shepard deltok også i en måneferd med Apollo 14 hvor han landet på månen 5 februar 1971.

 
Siderisk måned
Den tid som månen behøver for å gjennomføre ett omløp i forhold til stjernene. Lengden er 27,321662 middelsoldøgn, eller 27 dager 7 timer 43 minutter og 11,6 sekunder.

 


Siderisk tid
Et himmellegemes omløpstid i forhold til et fast punkt på stjernehimmelen. Et siderisk døgn er den tiden det tar fra en stjerne står høyest (kulminerer) i syd en dag til den kulminerer i syd neste dag. Siderisk døgn = 23h 56m 4,091s.

 
Siderisk år
Jordens omløpstid rundt solen med utgangspunkt i en tenkt referansestjerne (f.eks. middelverdien av posisjonen til en gruppe stjerner). Siderisk år = 365,2564 middelsoldøgn.

 
Siderophobia
Fobi. Frykt for stjerner

 
Signal støy forhold (Signal-to-noise-ratio)
Uttrykk for forholdet mellom signalstyrke og støynivået i et bildet. (S/N forholdet). Hvis signalet som er registrert i pikselen er 1000 og støynivået er +/- 25, da blir S/N forholdet = 20. Det vil alltid eksistere endel usikkerhet om hva S/N forholdet i en piksel er. For å finne støynivået må en ta en rekke eksponeringer under like betingelser og behandle resultatet statistisk. En slik statistisk behandling vil angi et mål for støynivået og også kunne si noe om kvaliteten på bildet. Fordi signalet øker raskere enn støyen i et bilde så er den beste måten å forbedre S/N, å øke eksponerings tiden. Imidlertid så vil eksponeringstiden for en CCD brikke også være begrenset av metningsnivået til pikslene. Dette kan unngås ved å ta mange kortere eksponeringer for så å summere eksponeringene til ett bilde.

 
Singularitet
I astronomien objekter med uendelig stor tetthet. På slike  steder er de fysiske lovene som vi kjenner ikke gyldige. I sentrum av et sort hull er tyngdekraften så sterk at tiden og rommet ikke eksisterer som separate  enheter. Tidsrekkefølge for hendelser i tidsrommet er opphevet. Det sorte hullet er avgrenset av dets hendelseshorisont. Det er spekulert på om et sort hull kan få så hurtig rotasjon at sentrifugalkraften overvinner tyngdekraften. I så fall har man en Naken singularitet. Disse singularitetene uten hendelseshorisonter kunne da bringe totalt kaos i Universet. Hvis disse eksotiske sorte hullene kan oppstå, vil de sannsynligvis eksistere bare i korte perioder.
Relaterte linker:
 - Se også:Svart hull
 - Se mere om sorte hull

 
Sirkumpolart objekt
Et objekt som aldri beveger seg under horisonten kalles sirkumpolart. Alle objekter med deklinasjon større enn (90° - observasjonsstedets nordlige breddegrad) er sirkumpolare. I tillegg trekkes det fra mellom 25 og 45 (litt avhengig av trykk og temperatur) for løfting av objektet pga. lysbryting i atmosfæren (refraksjon). Fra 64° nordlig bredde er f.eks. alle stjerner med deklinasjon større enn 90° - 64° - 35° = 25° 25° sirkumpolare dersom refraksjonen er 35 bueminutter denne natten. Jo nærmere ekvator du kommer, desto færre stjerner blir sirkumpolare. Polaris, vår nordstjerne, er sirkumpolar på hele den nordlige halvkule. På nordpolen er alle stjerner på den nordlige himmelhalvkulen (pluss de litt inn på den sydlige himmelen som refraksjonen løfter over horisonten) sirkumpolare. Men dette er også alle stjernene som er synlige fra nordpolen.

 
Sjiraffen (Camelopardalis, Cam)
Ubetydelig stjernebilde mellom Store Bjørn og Kassiopeia langt nord på den nordlige himmelhalvkulen. Dette stjernebildet har ingen sterke stjerner eller objekter som er av spesiell interesse for vanlige hobbyastronomer.

 
Skjoldet (Scutum, Sct)
Lite stjernebilde som står lavt på himmelen og egner seg best for observasjoner sent i august eller september. Interessant objekt for amatørastronomer med et lite teleskop er den åpne hopen M11 (Villandhopen). R. Scupi er en pulserende kjempestjerne som varier i lysstyrke mellom Mag. 4.3 og 8.6 i løpet av en 20 ukers periode. Skjoldet står høyest på himmelen juli og august.

 
Skorpionen (Scorpius, Sco)
Tilhører dyrekretsens stjernebilder. Er ikke synlig under mørk himmel fra Norge.

 
Skumring
Skumringstiden skyldes lysspredning i atmosfæren. Ved ekvator er skumringen svært kort på grunn av Solens bratte bane. Videre nordover er solbanens vinkel mot horisonten mindre og mindre og tilsvarende blir skumringstiden lengre. Det finnes flere definisjoner på når skumringen eller tusmørket opphører og natten begynner. Følgende oppdeling benyttes: borgerlig, nautisk og astronomisk. Når det refereres til tusmørke eller skumringstiden i dagligtalen, snakker man om borgerlig skumring. Ved borgerlig skumring er Solen inntil 6o under horisonten. Da inntrer nautisk skumring som varer til Solen er 12o under horisonten. Astronomisk skumring inntrer deretter og varer til Solen er 18o under horisonten. Da er himmelen helt mørk.

 
Skytten (Sagittarius, Sgr)
Tilhører dyrekretsens stjernebilde og ligger på den sydlige halvkulen og kan ikke sees fra Norge.

 
Slangebæreren (Ophiuchus, Oph)
Stjernebilde på den sydlige stjernehimmelen, men som gir en mulighet for å observere et par kulehoper M10 og M12 sent på kvelden i september. Objekter som egner seg for en prismekikkert er den åpne hopen NGC 6633 og IC 4665. Stjernebildet er ellers kjent for Barnards stjerne. En av våre nærmeste stjerner på himmelen, med en avstand fra vår egen sol på 5,9 lysår. Ophiuchus står høyest på himmelen i juni og juli.

 
Slangen (Serpens, Ser)
Slangens Hode - Serpens Caput Sammen med slangens hale så består dette stjernebilde av to adskilte områder som regnes som et stjernebilde. Interessant objekt innenfor område Slangens Hode for et lite teleskop er kulehopen M5

 
Slangens Hale - Serpens Cauda
En del av stjernebilde Serpen og ligger inn mot Melkeveien. Dets mest markerte stjerne er Eta Serpentis (mag. 3,2). Denne delen av Serpen inneholder den kjente Messier objektet M16. En åpen hop som kan beskues med et lite teleskop. Kulehopen er omhyllet av Ørnetåken , men den  kan bare sees med et større teleskop. Ørnetåken med dets søyler eller fingre er ofte avfotografert. Stjernebildet Serpens står høyest på himmelen i juni august.

 
Slew
Benevnelse på en hastighet som motoriserte teleskoper beveger seg med mot en ny posisjon på stjernehimmelen. Når teleskopet er kommet til den nye posisjonen, endrer teleskopets hastighet seg slik at den relative hastighet til stjernene er lik null, D.v.s. lik jordrotasjonens hastighet.

 


Sløret (Circinus, Cir)
Ubetydelig stjernebilde kloss opp til himmelens sydpol. Stjernebildet er ikke synlig fra Norge.

 
Slørtåken
Usedvanlig vakker supernovarest i stjernebildet Svanen. Bilder og observasjonstips her.

 
Smelteovnen (Fornax, For)
Lite stjernebilde som først og fremst er  kjent for Fornaxhopen. Denne galaksehopen er omtrent 75 millioner lysår borte. Stjernebildet er kun delvis synlig fra Sør-Norge.

 
Småplanet
Se asteroide

 
Sola
Sola er den lokale stjerna vår. Den består av hvitglødende gass og dens størrelse, temperatur og lysstyrke er som for en helt vanlig stjerne. Solas energi produseres i kjernen, hvor hydrogen omdannes til helium ved en fusjon. Temperaturen i kjernen er ca. 15 millioner °C. Energien som produseres i stjernen brer seg utover og når til slutt fotosfæren. Over fotosfæren ligger kromosfæren som består av et mindre lag av gass. Fra dette gasslaget blir det skutt ut fakler (protuberanser) som kan bli kastet opptil flere hundre tusen km oppover i koronaen. Koronaen er det øverste laget i Solas atmosfære og kjennetegnes av lave tettheter og høye temperaturer opp mot to millioner K. Den er meget lysvak og drukner til vanlig helt i det blendende lyset fra Sola. Sola er en gul stjerne med følgende data:
Gjennomsnittsavstand = 149,6 millioner km fra Jorda
Overflatetemperatur = ca. 5500° celsius
Diameter = 1,392 millioner km (ca. 109 jorddiametere)
Masse = ca. 333000 jordmasser
Rotasjonsaksen til Sola danner en vinkel på ca. 83 grader med ekliptikken.
Relaterte linker:
 - Se også:astronomisk enhet, AE (astronomical unit, AU)
 - Se også:kromosfære
 - Se også:atmosfære
 - Se også:Masse
 - Se også:celsius (C)
 - Se også:Protuberans
 - Se også:ekliptikken
 - Se også:Jorda (Tellus)
 - Se også:fusjon
 - Se også:helium (He)
 - Se også:fotosfæren
 - Se også:hovedserien
 - Mye mer om Sola
 - Om observasjon av Sola
 - Artikler om Sola

 
Solar day
Tiden det tar å Solen å passere en meridian to ganger. Dette gir "Solens rundetid rundt Jorden" lik 24 timer. Forklaringen er at Jorden beveger seg rundt Solen, og roterer samtidig.

 
Solflekk
Et relativt kjølig, og dermed mørkt område (flekk), på Solens overflate. Solflekker har mørke kjerner (umbra) som er omgitt av en lysere halvskygge (penumbra). Flekkene har en temperatur på over 4000K (3700C). De er egentlig lyse, men ser mørke ut fordi resten av solskiven er enda 1500 grader varmere. Solflekker kan opptre alene eller i små eller store grupper. De minste flekkene kan vare kun noen timer, mens de største kan overleve i flere måneder. Solflekkene følger Solens rotasjon. Solflekkene avslører derfor at Solens rotasjonsakse danner en vinkel på 83 grader med ekliptikken. De viser også at Solens rotasjonstid er 25.38 døgn ved ekvator og noe større ved polene (f.eks. 33 døgn ved 75 graders bredde). Se også Solflekksyklus (under).

 
Solflekksyklus
Solflekker opptrer i to belter, et nord og et sør for ekvator. Antallet varierer periodisk med en hovedsyklus på 11 år. Denne startes gjerne ved at noen få små flekker dannes ca. 35 grader unna ekvator ved solflekkminimum. Deretter øker antallet gradvis samtidig som flekkene typisk blir større og de opptrer i et bredere belte. Tyngdepunktet av flekkene flytter seg samtidig innover mot ekvator. Denne forskyvningen innover mot ekvator fortsetter også etter maksimum til det til slutt er bare noen få små flekker like ved ekvator. En ny syklus tilkjennegir seg ved at noen få små flekker igjen begynner å dannes ca. 35 grader vekk fra ekvator. Dette skjer gjerne før de siste småflekkene nær ekvator har forsvunnet. Antall solflekker ved solflekkmaksimum har variert med en faktor ca. fire fra 1730 til nå. En periode på 80 år har vært foreslått. Mange ting tyder på at det var nesten fritt for solflekker i perioden 1640-1700. Dette var en periode med svært kaldt vær i Europa, også kalt Den lille istid. Det var svært sterke solflekkmaksima i 1777, 1798, 1834, 1845, 1870, 1947 og 1958. Høy solflekkaktivitet gir gjerne økt solvind og mye nordlys. Siste solflekkmaksimum  fant sted vinteren 2000/2001. Se også link til romvær på ITA.

 
Solformørkelse
Betegnelse på perioder hvor Månen dekker hele eller deler av solskiven. Total solformørkelse inntreffer når hele solskiven er dekket av Månen. Denne fasen kan vare opptil 7.5 minutt. Ringformet solformørkelse inntreffer når Månen er så langt unna at måneskiven ikke er stor nok til å dekke Solen helt. Litt av solskiven er da synlig som en tynn ring rundt Månen når formørkelsen er på sitt største. Partiell solformørkelse inntreffer når Månen på det meste dekker noe av solskiven, men "bommer" litt slik at formørkelsen aldri blir total eller ringformet. Bildet viser den ringformede solformørkelsen fra 31. mai 2003, slik den ble sett fra Frognerparken i Oslo.

 
Solkorona
Den ytterste delen av Solens atmosfære. Den strekker seg mange solradier ut i verdensrommet. Formen varierer med solflekkaktiviteten. Ved solflekkmaksimum er den kulesymmetrisk, mens den ved minimum har lange ekvatorstråler og korte, irregulære polarstråler. Temperaturen i koronagassen er omkring en million grader. Tettheten er imidlertid så lav at lysstyrken kun tilsvarer halvparten av fullmånen. Dette er ca. en milliontedel av lysstyrken til solskiven. Koronaen kan derfor kun observeres når solskiven er blokkert naturlig av Månen under solformørkelser eller kunstig ved en koronagraf.

 
Solsynkron satellitt
En satellitt som er plassert i en bane slik at den beholder samme orientering i forhold til solen. Hvis en tenker seg at en satellitt som holder seg ovenfor jordens terminator, grensen mellom dag og natteside, og på den måten aldri havner i jordskyggen. Dette oppnås med en banevinkel i forhold til ekvatorplanet på ca 100o. Nøyaktig helningsvinkel er avhengig av satellittbanens høyde over jorden.

 
Solsystemet
Solen er sentrum i vårt solsystem. Solen inneholder ca. 99,9 % av Solsystemets masse og alle objektene som kretser rundt Solen holdes på plass av dens tyngdekraft. Rundt Solen kretser det ni planeter og deres måner og svermer av asteroider. Utenfor planeten Neptun kretser Kuiperbeltet som er et skiveformet belte av asteroider (små planeter.) Det inneholder mange smålegemer bestående hovedsakelig av is. Beltet antas å være kilden til de kortperiodiske kometene. Lengre ute finner vi Oortskyen. Den brer seg utover og nesten halvveis til nærmeste stjerne og inneholder et stort antall kometer. Kometer fra Oort skyen blir kalt for lang periodiske kometer på grunn av den lange omløpstiden på flere tusen år. Se De ni planetene.
Relaterte linker:
 - Artikler om solsystemet
 - Se: De ni planetene

 
Solverv
Solverv oppstår når Solen når sin nordligste eller sydligste posisjon i forhold til himmelens ekvator. Ved sommersolverv har Solen sitt nordligste oppgangspunkt ca. 21 juni og ved vintersolverv sitt sydligste oppgangspunkt ca. 21 desember.

 
Solvind
En radielt rettet, kontinuerlig strøm av elektrisk ladde atompartikler som sendes ut fra Solen. Den består av protoner og elektroner med spor av helium og tyngre atomkjerner. Disse sendes hovedsakelig ut langs magnetiske feltlinjer fra områder med sterk solflekk-, flare- og koronaaktivitet. Solvinden kan bli sterk, og den kommer i byger. Solvindens hastighet er typisk ca. 450 km/sekund når den kommer fram til Jorden. Dens tetthet er da typisk 1-10 partikler/cm3. I "stormbygene" kan tettheten øke med en faktor 100, og hastigheten til 1000 km/s. Solvinden virker som et trykk vekk fra Solen. Virkningen på støv og andre objekter i Solsystemet er tilsvarende den vi kjenner fra vind her på Jorden. Partikkeltettheten er imidlertid såpass liten at påvirkningen er beskjeden i de fleste sammenhenger. Et synlig bevis på solvinden er dens virkning på komethalene. Solvinden er ansvarlig for den rette ione-halen som peker rett ut fra Solen. Bidraget fra strømmen av fotoner fra Solen gir også tilstrekkelig masse og fart til å blåse støvet løst fra kometene og danne den karakteristiske krumme halen. Det er også partiklene fra solvinden som er ansvarlig for at vi kan se polarlys (nord og sydlys) på Jorden. Se også Solflekker og Solflekksyklus
Relaterte linker:
 - Se også:Solflekk

 
Sommertrekanten
Sommertrekanten er 3 av de klareste stjernene på den nordlige stjernehimmelen om sommeren. Disse tre stjernene er Deneb, Altair og Vega. Til sammen danner de en stor trekant som står mot syd. Deneb er den nordligste stjernen i stjernebildet Svanen (Cygnus). Vega er den nordligste stjernen i Lyren(står høyt på himmelen) og Altair ligger midt i Ørnen (Aquila).
Relaterte linker:
 - Litt mer om Sommertrekanten

 


Sort legeme (Black body)
Et objekt som absorberer og reemitterer all stråling som faller på det (ingen stråling reflekteres eller går gjennom legemet). Et sort legeme er ikke nødvendigvis sort av farge. Det er ingenting i veien for at et legeme absorberer all stråling som faller på det selv om det er flere tusen grader varmt før det når likevekt slik at all denne strålingen sendes ut igjen. Et sort legeme med så høy temperatur vil være intenst lysende.
Relaterte linker:
 - Se også:Sort stråling (Black body radiation)

 
Sort stråling (Black body radiation)
Sort stråling er den strålingen som sendes ut av et sort legeme. Strålingens energifordeling over bølgelengder er en funksjon av temperaturen og er gitt ved Plancks lov. Ved lave temperaturer er mesteparten av strålingen i den infrarøde delen av det elektromagnetiske spekteret. Når temperaturen øker til over 2000°C, begynner en vesentlig del av strålingen å komme inn i den visuelle delen av spekteret. Over 20 000°C faller mesteparten av strålingen i den ultrafiolette delen av spekteret. Se eksempler på Plancks lov ved utvalgte temperaturer i denne artikkelen. Se også Sort legeme.

 
Spacetime
Se Romtid

 
Speilselle (Mirror Cell)
Speilseller holder primær speilet på plass .Speilsellen har også montert en form for justeringsskruver for å kunne kollimere optikken til teleskopet.

 
Speilsliping
Det går fint an å slipe sitt eget speil. Speil med diameter 6 tommer (15 cm) går greit, mens 8 tommer (20 cm) er en utfordring. Speil på mer enn 10 tommer (25 cm) kan vanskelig slipes uten å lage seg en slipemaskin først. Speil er nå så billig at det neppe er noen vits i slipe speil uten at man synes det er artig å ha gjort det. Det tar ganske lang tid å slipe sitt eget speil.

 
Speilteleskop
Se Reflektor (Speilkikkert/Speilteleskop)

 
Spektralanalyse
Analyse av et objekts spektrum.

 
Spektralklasse (Spektraltyper stjerner)
En klassifikasjon av stjerner etter deres spektraltyper. Systemet man i dag benytter er Harward Classification, hvor stjernene blir gitt en av følgende bokstaver etter forekomsten av spektrallinjer som representerer stjernenes overflate temperatur: O B A F G K M.  O (blå stjerner) er varmest og M (røde stjerner) er kjøligst. Opprinnelig var disse stjernene klassifisert fra A til Q men bedre spektroskopisk utstyr har ført til at de er blitt reorganisert Disse hovedgruppene er nå også finoppdelt i tallgrupper fra 0-9. O og B stjerner er svært lyssterke og sjeldne stjerner, mens M typene er tallrike og lyssvake stjerner. Stjernenes spektraltype er en av parameterene i Hertzsprung-Russel diagrammet. Vår egen Sol er en G2-stjerne. En av de mest kjente reglene for å huske rekkefølgen til disse spektralklassene er: O Be A Fine Girl Kiss Me Now Følgende er en kort oppsummering av egenskapene til de forskjellige klassene Type    Farve               Temperatur                  O: B         Blå                   15000 K A         Hvite                10000 K F          Kremgule           7500 K G         Gule                   6000 K K         Orange               5000 K M        Røde                  3500 K N Det finnes også noen flere spesielle kategorier: W: Wolf-Rayet-stjerner P: Planetariske tåker R og S: Spesielle, kjølige stjerner L: Stjerner med svært liten masse

 
Spektrallinje
En spektrallinje er et smalt område i bølgelengde hvor intensiteten varierer raskt slik at vi enten har mindre intensitet, og får en mørk absorpsjonslinje, eller mer intensitet, og dermed en lys emisjonslinje. Spektrallinjer i form av absorpsjonslinjer ble oppdaget som smale mørke striper så og si skåret ut av et ellers sammenhengende (kontinuerlig) spektrum. Tilsvarende forekommer i elektromagnetisk stråling innen begrensede bølgelengdeintervaller og kalles da emisjonslinjer. Spektrallinjene oppstår ved at elektroner i atomer springer mellom baner rundt kjernen med forskjellig energi. Overgang fra et høyt til et lavere energinivå frigjør energi som stråles ut som et foton. Motsatt kan et foton som treffer et atom benyttes til å løfte et elektron i atomet fra et lavt til et høyere energinivå. Fotonet blir absorbert og dermed fjernet fra strømmen av lys. En spesiell spektrallinje kalles forbudte linjer . Dette er linjer som vi ikke kan reprodusere i lys fra kilder ved jordoverflaten. Årsaken er at gass som sender ut disse linjene er så uttynnet at vi ikke er i stand til å produsere en slik tynn gass. Disse forbudte linjene er et karakteristisk kjennetegn ved det lyset som sendes ut fra planetariske tåker (se det). Linjen befinner seg i den grønne delen av spekteret. Bølgelengden er 5007 Ångstrøm.

 
Spektrograf - Spektrometer
Et instrument for registrering av spekteret til himmelobjekter. Instrumentet deler opp den elektromagnetiske strålingen etter bølgelengder. Spektrografen tar bildet av spektret, som bla. brukes til å klassifisere stjerner etter. Da ser man på forskjellige absorbsjonslinjer i spektret.

 
Spektroskopisk parallakse
Parallakse for en gruppe av stjerner basert på deres magnitude og spektraltyper. Spektroskopisk parallakse er en av de mest brukte metodene for å bestemme avstanden til fjerne stjerner.

 
Spektroskopiske binære
Stjerner som ikke kan skilles ved teleskop, men hvor deres eksistens kan  påvises ved spektrallinjer.

 
Spektrum
Den regnbuefargede lysstripen man får ved å la hvitt lys går gjennom et prisme. Egentlig elektromagnetisk stråling ordnet etter bølgelengde. De lengste bølgelengdene vårt øye kan oppfatte er på grensen mellom rødt og infrarødt, mens de korteste er på grensen mellom fiolett og ultrafiolett. Lysets energi øker når bølgelengden blir kortere. Infrarød stråling kalles også varmestråling. Et spektrum gir også informasjon om de grunnstoffer som sender ut lyset, da de enkelte grunnstoffer avgir helt bestemte bølgelengder (farve).

 
Spektrum, Visuelt
Det visuelle spektrum er den delen av det elektromagnetiske spektrum som vårt øye kan oppfatte. Det går fra bølgelengder på ca. 400 nm (4 000 Ångstrøm) til ca. 700 nm (7 000 Ångstrøm). Den nedre grensen tilsvarer overgangen mellom det visuelle og det ultrafiolette spektrum, mens den øvre grensen markerer grensen mellom det visuelle og infrarøde spektrum. Noen typiske farger : Blått = 440 nm, Grønt = 520 nm, Gult = 570 nm og Rødt = 600 nm. Se også Elektromagnetisk spektrum.

 
Spider vane
Tynne blader som gir støtte for sekundærspeilet i et teleskop.

 


Spiralgalakser
En diskoslignende galakse med tydelige spiralarmmønstre. Disse kan inneholde flere hundre milliarder stjerner i tillegg til støv og gas. Vår egen galakse Melkeveien er en spiralgalakse. To andre hovedtyper av galakser er: Stavgalakser og Elliptiske galakser.

 
Sputnik
Den sovjetiske sputniken var den første satellitten som ble skutt ut i en bane 4 oktober 1957. Sputnik 1 var på størrelse med en fotball og brukte 98 minutter på en runde rundt Jorden. Sputnik 2 ble skutt opp 3 november samme år med hunden Laika ombord. Det Sovjetiske Sputnik programmet ble avsluttet med Sputnik 3 som ble skutt opp 5 mai 1958 og forble i sin bane i 2 år.

 
SS Cygni
Den mest kjente og klareste av de variable stjernene av U-Geminorum typen (dvergnovaer). Vanligvis varierer SS Cygni svakt et sted mellom 11,5 og 13,0 i lysstyrke. Med 30 til 75 dagers mellomrom blusser den opp til mellom 7,5 og 9,0 mag. i løpet av et par døgn. Et utbrudd varer typisk fra 5 til 10 dager. Så faller den relativt raskt tilbake til minimum igjen. Lysvariasjonene skyldes ionisasjon av hydrogen som overføres mellom to stjerner som er svært nær hverandre. Ionisasjonen skjer når tettheten av hydrogen rundt mottakerstjernen overskrider en kritisk grense. Gruppen er oppkalt etter U Geminorum som var den første dvergnovaen som ble oppdaget, og som er litt svakere enn SS Cygni og har utbrudd noe sjeldnere (ca. hvert hundrede døgn). Begge disse stjernene er på programmet til Variable Stjernegruppen i Norsk Astronomisk Selskap.De er meget interessante objekter for folk med prismekikkerter fra 16x70 og oppover (montert på stativ) eller alt fra små til middels store teleskoper. SS Cygni kan også observeres i maksimum med 7x50 prismekikkert.
Relaterte linker:
 - Se også:U Geminorum
 - Beskrivelse av SS Cygni

 
Standard Big Bang-modell
Se Big Bang (Det store smellet)

 
Standard candle (lyskilder)
En standard lyskilde (stjerne eller galakse) med en kjent og vel definert luminositet.  Luminositeten og objektenes apparente størrelse vil gi distansen til objektet.
Relaterte linker:
 - Se også:Astronomiske avstander

 
Star diagonal
Prisme eller speilsett som gir en 90o vinkelinnsyn i forhold til teleskopets tube. Disse er laget for å gi en mer komfortabel observasjonsstilling. Newtonteleskoper trenger ikke diagonaler siden okularet normalt har en gunstig plassering allerede.

 
Star party
En organisert samling av amatørastronomer for å observere nattehimmelen og utveksle erfaringer med observasjonsutstyr.

 
Starburst
Benevnelse som benyttes om store mengder av masserike stjerner som fødes samtidig. Disse masserike stjernene lever astronomisk sett svært korte liv og etter rundt 3 millioner år er de fleste stjernene eksplodert som supernovaer av type Ib og Ic. Disse prosessene vil blåse den nydannede stjernehopen tom for gas og støv og etter hvert fremstå som en kulehop.
Relaterte linker:
 - Starbursts, hypernovaer og kulehoper

 
Statisk univers
Universmodell hvor rommets egenskaper og avstandene mellom galaksene ikke endrer seg over tid. Einsteins statiske universmodell har endelig utstrekning, men ingen grenser. Rommet er krumt som en kuleflate. Einstein introduserte også en kosmologisk konstant i gravitasjonsligningene for å unngå et univers som ville kollapse eller ekspanderer.

 
Statistisk parallakse
Midlere parallakse for en gruppe av stjerner som befinner seg omtrentlig på samme avstand.

 
Steady State Theory
En teori som beskriver et ekspanderende univers, men som befinner seg i en konstant, uforanderlig tilstand i det store perspektiv. Teorien forutsetter at nytt materiale kontinuerlig blir skapt for å fylle tomrommet som oppstår med universets ekspansjon. Universet har ingen begynnelse og heller ingen ende og beholder den samme midlere tetthet. Observasjoner etter 1950 har svekket posisjonen til denne teorien til fordel for del for Big Bang teorien. Teorien ble spesielt forfektet av Fred Hoyle.
Relaterte linker:
 - Les mere om Fred Hoyle

 
Steinbukken (Capricornus, Cap)
Middels stort stjernebilde uten sterke stjerner i Dyrekretsen mellom Skytten og Vannmannen mellom 8 og 27° inn på den sørlige himmelhalvkulen. Stjernebildet er kanskje best kjent for meteorsvermen Capricornidene som er aktiv i slutten av juli og begynnelsen av august. Svermen har relativt lav aktivitet, men en høy andel svært sterke, og meget langsomme, stjerneskudd. Steinbukken har et Messierobjekt; kulehopen M30 (7,5 mag.).

 
sterke kjernekraften, den
En av fysikkens fire grunnkrefter. Denne kraften holder kvarkene sammen i protonene og nøytronene og tilsvarende protonene og nøytronene sammen i atomene. En antar at også den sterke kjernekraften virker ved å sende ut partikler. Denne partikkelen er enda ikke funnet.
Relaterte linker:
 - Se også:astrofysikk
 - Se også:atom
 - Se også:Proton

 
Stjerneatlas
En samling av kart som anviser og avtegner posisjonene til stjerner, diffuse tåker. Galakser og andre himmelobjekter i et kordinatsystem

 
stjernebilde
Himmelhvelvingen er delt opp i 88 områder som hvert har sitt eget navn. Disse kalles stjernebilder. Eks. Andromeda, Orion osv. Disse varierer i størrelse og form fra Hydra, som er den største med sine 1303 kvadratgrader til Crux (Sydkorset) som er minst med sine 68 kvadratgrader.
Relaterte linker:
 - Se også:asterismer
 - Beskrivelse av utvalgte stjernebilder

 


Stjernehoper (Cluster)
Stjernehoper består av grupper av stjerner med fra et titalls stjerner til flere millioner. Man skiller mellom åpne hoper og kulehoper. En åpen hop består av opptil noen få tusen stjerner som er dannet noenlunde samtidig og disse har samme kjemiske sammensetning. De befinner seg innenfor et relativ begrenset område med utstrekninger på ca. 5- 65 lysår og beveger seg samlet gjennom verdensrommet. De fleste av disse åpne stjernehopene vil imidlertid gå i oppløsning med tiden fordi de felles tyngdekreftene ikke er store nok til å holde de samlet. Typisk for de yngste åpne stjernehopene er at de er dominert av blå stjerner, mens de eldre systemene er mer variert sammensatt. M45 (Pleiadene) er en av de mest kjente av disse åpne stjernehopene. Kulehopene kan bestå av opptil flere millioner stjerner samlet rundt et felles tyngdesenter innenfor et område på opptil 400-600 lysår for de største av kulekopene. Dette er populære objekter for de fleste amatørastronomene og kan lett observeres med enkle teleskoper. M13 og M5 er typiske eksemplarer av kulehoper.

 
Stjerneskudd
Se Meteor (Stjerneskudd)

 
Stjerneskuddsverm
Se Meteorsverm (Stjerneskuddsverm)

 
Store Bjørn (Ursa Major, Uma)
Et av de mest markerte og største stjernebildene og inneholder stjerneformasjonen Karlsvognen.  Stjernebildet inneholder flere interessante objekter for amatørastronomer med større teleskop. Spiralgalaksene M81 og  M82 som bare ligger 30 bueminutter fra hverandre og spiralgalaksen M101. Den dobble stjernen Mizar (mag.2,2) og dens kompanjong Alcor (mag.4,4) ligger 12 bueminutter fra hverandre og er en utfordring å prøve å separere med det blotte øyet under gode forhold. Store Bjørn og Karlsvognen står høyest på himmelen februar - mai

 
Store Hund (Canis Major, CMa)
Stort stjernebilde med himmelens sterkeste stjerne, Sirius (-1,42 mag.). Store hund befinner seg sørøst for Orion ca. 12 til 33° inn på den sørlige himmelhalvkulen. Stjernebildet inneholder mange relativt sterke stjerner, men har i tillegg til dette få objekter av spesiell interesse for vanlige hobbyastronomer bortsett fra den åpne hopen M41 (4,5 mag.).

 
Strehlforhold (Strehl ratio)
I diffraksjonsmønsteret av en stjerne blir intensiteten i sentrum av Airys disc redusert dersom optikken er av dårlig kvalitet. Strehlforholdet er intensiteten i sentrum av Airys disc målt i forhold til denne intensiteten i et perfekt optisk system.

 
Strong nuclear force.
Den sterke kjernekraften. Den sterkeste av de fire fundamentale krefter. Den grunnleggende kraft som binder kvarker til nøytroner og protoner i en atomkjerne og som holder  protoner og nøytroner  sammen i atomkjerner.

 
Strålingsdominert univers
Universet før 10.000 år etter Big Bang hvor energien pr. volumenhet i form av fotoner er større enn energien representert ved partiklenes masse.

 
Strømgrens fotometri system
Bengt Strømgrens fotometriske system, UVBY systemet anvendes bl.annet til å bestemme unge stjerners metallegenskaper (Fe/H). Fe/H uvby systemet kan benyttes for stjerner som er yngre en spektralklasse G5. Gjennom å kombinere disse målingene kan en bestemme stjerners overflatetemperatur, luminositet og innholdet av tyngre grunnstoffer. Denne målemetoden er blitt en svært viktig målemetode og gir verdifulle bidrag til f.eks. vår forståelsen av galakser kjemiske utvikling.

 
Størrelsesklasse
Mål for lysstyrken til et himmellegeme. Tilsynelatende størrelsesklasse = den lysstyrken objektet har når det observeres fra Jorden (altså slik vi ser det på himmelen nå). Også kalt apparent størrelsesklasse. Absolutt størrelsesklasse = den tilsynelatende størrelsesklassen som a)  en stjerne ville hatt om den ble observert i en avstand på 10 parsec. b)  en galakse ville hatt om alt lyset fra den ble sendt ut fra et punkt i en avstand på 10 parsec. c)  et himmellegeme som tilhører Solsystemet (f.eks. en asteroide) ville hatt om dets avstand fra Jorden er 1 AU, og dets avstand fra Solen er 1 AU og den siden (halvkulen) som vender mot Jorden er helt solbelyst. Bolometrisk størrelsesklasse = Et mål for den totale energien en stjerne stråler ut i alle bølgelengder. Se Lystyrke for definering av skalaen.

 
Støy (Noise) S/N (CCD-kamera)
Støy er de lysregistreringene som ikke kommer fra fotoner fra det objektet en skal avfotografere. Støy kan bli registrert ved uønsket innfallende lys, eller komme fra elektron registreringer fra kameraet. Under billedbehandling kan en også få registrert støy. I sin natur kommer støy tilfeldig og uforutsigelig, og er dermed vanskelig å fjerne fra bildet. Imidlertid så er noe av støyen repeterbar, og disse kan fjernes fra bildet. De vanligste støykildene er: Readout noise (avlesnings støy). Disse kommer fra innsamling, forsterkning og konvertering av data i pikselen. Dark count: Elektron akkumuleringer i pikselen uten påvirkning av lys. Backround noise (Bakgrunnstøy): Kommer først og fremst fra lysforurensing som reflekteres mot himmelen/atmosfæren.

 
Subaru
Japansk astronomisk teleskop på Mauna Kea, Hawaii, 4 200 m o.h.

 
Superforce (Superkraft)
Den dominerende kraft i GUT (Grand Unified Theories). Den skal forener den Elektrosvake kraften med Den sterke kjernekraften.

 
Superhop (Supercluster)
En enorm gruppe av galakser som holdes samlet av tyngdekreftene fra hverandre. Superhopene ser ut til å befinne seg på overflaten av boblelignende strukturer. Vår egen galakse Melkeveien er en av galaksene som tilhører Virgo superhop som er sentrert rundt den gigantiske, ellipseformede galaksen M87. Vår galakse driver mot Virgo superhop med en hastighet ca. 250 km/s.

 
Superior planet (Ytre planet)
En planet som befinner seg lenger fra Solen en Jorden. Disse inkluderer Mars, Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun og Pluto.

 


Superkjemper (Stjerner)
Benevnelse brukt om de største og mest lyssterke stjernene i Universet. Røde superkjemper oppstår når stjerner med 8-50 solmasser har brukt opp hydrogenet i kjernen. Kjernen trekker seg da sammen, mens de ytre lagene eser. Stjerner med enda større masse blir ikke røde superkjemper, men har meget stor lysstyrke. De aller tyngste stjernene er få (med masser fra 50 til 200 solmasser), men de lever et kort og dramatisk liv. Masser tilsvarende flere solmasser blir på kort tid kastet vekk. De lyser sterkere en flere millioner stjerner av Solens størrelse og ender opp som svært varme Wolf-Rayet- stjerner  før de kan eksplodere som supernovaer (se det) eller hypernovaer (se det). Eta Carinae og Pistoltjernen er representanter for de aller største stjernene. Disse stjernene omtales også som type LBV (Lyssterke Blå variable). Stjerner som blir født med masser fra 15-40 solmasser lever ca 10 millioner år på hovedserien. Etter at de har forlatt hovedserien ender de som røde superkjemper. De største røde superkjempene er i utstrekning de største stjernene vi vet om. De benevnes som hyperkjemper. Betelgeuse i Orion er en av de mest kjente superkjempene.
Relaterte linker:
 - Mere om Universets tyngste stjerner

 
Supermassive svarte hull
Et svart hull i kjerneområdet til galakser som inneholder masse tilsvarende millioner til milliarder soler.

 
Supernova (SN)
Den nest voldsomste formen for eksplosjon en enkelt stjerne kan gjennomgå (den voldsomste er hypernova ). Eksplosjonen forårsakes av et gravitasjonskollaps, og kaster store deler av stjernens ytre deler ut i verdensrommet. Resten etter eksplosjonen vil bli enten en hvit dverg, nøytronstjerne eller et sort hull alt etter hvor mye masse som er igjen etter eksplosjonen. Energiutsendelsen er i noen uker og måneder etter eksplosjonens så stor at supernovaen kan lyse like sterkt som milliarder av vanlige stjerner til sammen. Supernovaer kan derfor ses over svært lange avstander. De fleste tyngre grunnstoffene er skapt etter slike supernovaeksplosjoner. Man kjenner meget nøye hvor mye energi bestemte typer supernovaer sender ut. Disse kan derfor brukes til å måle avstander i verdensrommet. Hobbyastronomer kan gjøre et svært nyttig arbeid ved å oppdage supernovaer og novaer tidlig. De 3 siste supernovaene i Melkeveien ble observert i 1572 av Tycho Brahe, i 1604 av Kepler og den siste i 1680. Se også Nova og variabel stjerne. Type 1a SN er eksplosjoner i et dobbeltstjernesystem hvor den ene komponenten er en hvit dvergstjerne. Masseoverføring fra nabostjernen til den hvite dvergstjernen fører til at den blir  mer massive enn Chandrasekhargrensen på 1.4 M og stjernen blir for tung til at trykkkreftene kan holde den oppe. Stjernen kollapser og forårsaker en ekstremt rask fusjon av stoffene i den hvite dvergen til tyngre stoffer. Den frigjorte energien blåser stjernen totalt i filler i en supernovaeksplosjon (se det). Type 1a SN har ikke noen emisjonslinjer fra hydrogen i sitt spektrum. Type II SN forekommer når stjerner som har mer enn 8 solmasser ikke lengre  kan vinne energi ved fusjon. Trykk og temperatur i stjernens kjerne er så høg at den også fusjonerer de tyngre stoffene. Kjernen består så til slutt av jern. Det er ikke mer kjernebrensel igjen og kjernen til stjernen kollapser og eksploderer når det innfallende materialet kolliderer med den nydannede nøytronkjernen i stjernens kjerne. Type II har emisjonslinjer for hydrogen i sitt spektrum.

 
Supernova remnant (SNR)
Restene etter stjerneatmosfæren som supernovaen har blåst ut i det interstellare rommet Astronomene kan se emisjonslinjer av grunnstoffer som er blitt produsert i de siste stadier av stjernens utvikling. I disse SNR finner en eks. nitrogen, oksygen og neon og de er fremdeles varme og farer ut i rommet med hastigheter på flere hundre kilometer pr. sekund SNR er ofte synlige som diffuse gasslignende og ofte med et skjell-aktig struktur. Disse strukturene kan også ligne på bobler.

 
Superstrenger
Hypotetiske partikler som alt består av og som teoretisk skal forene de fire fundamentale kreftene i naturen. Elektromagnetismen, den svake og sterke kjernekraften og gravitasjonen. Disse ultramikroskopiske superstrengene er tenkt som en type en-dimensjonale strenger i stedet for den tradisjonelle oppfatning om partikler som punkt- objekter. Lengden til partiklene skal være 10-33 cm og uten effektiv tykkelse. Så langt har det ikke lykkes eksperimentelt eller på annen måte å påvise eksistensen av disse partiklene.

 
Superunified theory
Den endelig forente teori... og om hvordan alt henger sammen. Hypotetisk teori som skal vise hvordan alle de fire fundamentale krefter i naturen virket som en enkelt kraft i de alle første mikrosekundene etter Big Bang. Den beste kandidaten så langt er de hypotetiske superstrenger og prinsippet om supersymetri.

 
svake kjernekraften, den
En av fysikkens fire grunnkrefter, og vi kjenner den mest som opphavet til radioaktiviteten. Den svake kjernekraften og den elektromagnetiske kraften virker ved å sende ut kraftoverførende partikler. Den svake kjernekraften virker ved å sende ut en type variant av fotonet, såkalte Z- og W-partikler. Den elektromagnetiske og den svake kjernekraften forstås nå som varianter av den samme elektrosvake kraften.
Relaterte linker:
 - Se også:sterke kjernekraften, den
 - Se også:elektromagnetiske kraften, den

 
Svanen (Cygnus, Cyg)
Et av himmelens flotteste stjernebilder midt i de rikeste områdene av Melkeveien. Svanen inneholder en rekke flotte variable stjerner (f.eks. dvergnovaen SS Cygni og den langperiodiske Mira-stjernen Chi (c) Cygni), dobbeltstjerner (f.eks. Albireo (b Cygni, 3.05 mag.), en av himmelens vakreste dobbeltstjerner for prismekikkerter og små teleskoper) og deep sky objekter. Svanen er, på grunn av sin sentrale plassering i et av Melkeveiens rikeste områder på nordhimmelen, et av de beste områdene for novasøking for oss her i Norge. Hovedstjernen, Deneb (a Cygni, 1,25v mag. (svakt variabel)) danner sammen med de klare stjernene Altair i Ørnen og Vega i Lyren den litt skjeve trekanten som gjerne kalles Sommertriangelet. Gunstige perioder for observasjon av Cygnus er  august  november.
Relaterte linker:
 - Detaljert beskrivelse av Svanen

 
Svart dverg
(Black dwarf) En svart dverg er restene av en utdødd stjerne. Stjernen krymper til en dvergstjerne når gasstrykket avtar, og overflaten blir svart (slutter å lyse) når temperaturen har sunket tilstrekkelig mye.

 
Svart hull
Et området i Universet med så stor tyngdekraft at ikke noe materie eller stråling kan unnslippe.
Relaterte linker:
 - Se artikler om Svarte Hull

 
svarte legemer (black bodies)
Objekt som absorberer all stråling som treffer den og heller ikke kan reflektere noen stråling. Slike objekter er også perfekte utslippskilder for stråling. Stråling fra stjerner kan av den grunn forklares ved at de stråler som svarte legemer.

 
Sydkorset (Crux, Cru)
Lite, men svært karakteristisk stjernebilde nær den sydlige himmelpol. Sydkorset er ikke synlig fra Norge.

 
Synkron baneradius
Se geostasjonær bane

 
Synkron rotasjon
En satellitt med rotasjonsperiode lik omløpsperioden. Dette medfører at satellitten alltid vender samme side mot planetens den går rundt. Dette gjelder de fleste månene også vår egen måne.

 
synsfelt (field of view, FOV)
Størrelsen av et bilde eller et visuelt utsnitt av himmelen utrykt i grader, bueminutter og/eller buesekunder. Størrelsen av FOV i buesekunder for et CCD-kamera, kan beregnes ved å dividere størrelsen av CCD-brikka i mikron (1/1000 mm) C på brennvidden til det optiske systemet F ganger med 206. FOV = C/F×206. Det bare øyet har et synsfelt på 180 grader, en prismekikkert ca. sju grader, en søkekikkert ca. fire-fem grader, og et teleskop fra noen bueminutter til et par grader eller mer. Generelt gjelder regelen at jo større forstørrelse en bruker, jo trangere blir synsfeltet.
Relaterte linker:
 - Se også:Okular, (Ocular, Eyepiece)
 - Se også:buesekund
 - Se også:CCD-kamera

 


Søkekikkert (Finderscope)
Et mindre teleskop med lav forstørrelse og stort synsfelt som er festet til et hovedteleskop for å lette lokaliseringen av himmelobjekter. Søkerkikkerten forstørrer gjerne 5-10 ganger.

 
søkekikkert (finder scope)
Et mindre teleskop med lav forstørrelse som er festet til et hovedteleskop for å lette lokaliseringen av himmelobjekter.

 
Tilrettelagt av Andreas Øverland