Astronomisk ordliste - V

A  B  C  D  E  F  G  H  I  J  K  L  M  N  O  P  Q  R  S  T  U  V  W  X  Z  Ø  Å 
Vakumenergi
Romet kan i kvante-felt teorien aldri bli tomt. Vakum er et rom med minst mulig energi. Derfor vil det nær vakumets grense ustanselig bli produsert partikler. I følge relativitetsteorien har ikke bare masse, men også trykk og strekk en gravitasjonsvirkning. Hvis strekket mot vakumets grense blir tillstrekkelig stort vil den gravitasjonelle massetettheten bli negativ, dvs. gravitasjonen blir frastøtende. Observasjonsmaterialet i dag beskriver et universe i akselerert ekspansjon og bestående av 74% vakumenergi og med en gjennomsnittelig tetthet svært nær kritisk tetthet. Einsteins kosmologiske konstant har i dag fått en ny definisjon og den blir nå brukt som en mål på tettheten til vakumenergien.

 
Vakuum
Område med svært lavt gasstrykk, det vil si at det er få partikler. Verdensrommet mellom stjernene og planetene er et svært godt vakuum, selv i forhold til de beste vakuum som kan skapes i jordiske laboratorier.

 
Van Allenbelte
To belter av ladde partikler fra solvinden som har blitt fanget opp av Jordens magnetfelt. Disse beltene befinner seg ca. 800-4000 km fra jordoverflaten og det ytterste beltet ca 3000-10000 km over jordoverflaten.

 
Van Allenbeltet
To smultring lignende belte av ionisert gas (plasma) som sirkler rundt Jorden. Beltene er dannet i et samspill mellom Jordens magnetfelt og den solare vinden. Disse beltene befinner seg ca 800-4000 km fra jordoverflaten og det ytterste beltet ca 3000-10000 km over jordoverflaten. Når strøpartikler fra dette beltet kolliderer med atmosfæren, blir det emitert lys, nord og sydlys (aurora).

 
Vannmannen (Aquarius, Aqr)
Stort stjernebilde uten spesielt klare stjerner i Dyrekretsen mellom Steinbukken og Fiskene. Vannmannen strekker seg fra ca. 25° sydlig himmelbredde til ca. 3° nordlig himmelbredde. Stjernebildet inneholder tre Messierobjekter; de to kulehopene M2 (6,5 mag.) og M72 (9,4 mag.), samt den åpne hopen M73 (8,9 mag.). I tillegg inneholder Vannmannen de to flotte planetariske tåkene Helix-tåken (NGC 7293, 6,3 mag) og Saturn-tåken (NGC 7009, 8,3 mag.). Med unntak for M2, som ligger omtrent på himmelekvator, ligger alle disse deep sky- objektene syd for 10° sydlig bredde, og er derfor alltid plagsomt lavt på himmelen sett fra Norge (tilnærmet samme sydlige bredde som Sirius i Store Hund).

 
Variabel stjerne
Stjerne som varierer i lysstyrke. Variasjonen kan f.eks. skyldes at nære stjerner vekselsvis formørker hverandre sett fra Jorden, faktiske variasjoner i stjernen eller i dens atmosfære eller umiddelbare nærhet. Amatørastronomer kan med litt trening og enkle metoder, gjøre vitenskapelig svært nyttig innsamling av data for en rekke variable stjerner selv med beskjedent optisk utstyr, eller endog selv uten kikkert. En oversikt over ulike typer variable stjerner og beskrivelse av disse finner du her {ikke påbegynt}. Generelt om variable stjerner og om formørkelsesvariable stjerner her , og om pulserende stjerner her . Informasjon om både enkel og avansert observasjon av variable stjerner finner du her .
Relaterte linker:
 - Mye mer om variable stjerner
 - Om observasjon av variable stjerner

 
Vekten (Libra, Lib)
Tilhører Dyrekretsens stjernebilde. Vekten er bare synlig fra Norge sent på natten i vintermånedene Januar - Mars. Stjernebildets klareste stjerne er Beta Librae (mag. 2,6). Et interessant objekt for prismekikkert er den formørkelsesvariable Delta Librae som varierer i lysstyrke mellom mag 4,9 og 5,9 i løpet av en periode på 2 døgn og 8 timer. Stjernebildet står høyest på himmelen Mai og Juni.

 
Venus
Andre planet regnet fra Solen og utover. Middelavstanden fra Solen er 0.72 AE. Venus er den planeten som ligner mest på jorden i størrelse og dens diameter er 12 100 km, mens massen utgjør 0.82 % av Jordens. Rotasjonstiden er 243.0 dager, mens omløpstiden rundt Solen er 224.7 dager. Atmosfæren til venus er svært varm med temperaturer opptil 740 K (450o C) og atmosfæretrykket på overflaten på Venus er 90 ganger jordatmosfærens, noe som tilsvarer trykket 1 km under havoverflaten på Jorden. Atmosfæren består for det meste av karbondioksid, CO2. Kilometertykke skylag av svovelsyre hindrer oss i å se ned på overflaten. Men enkelte ganger kan detaljer i skydekket skimtes selv i små teleskop. Venus er det mest lyssterke objektet på himmelen med unntak av Solen og Månen. Dens magnitude kan komme opp i - 4,5 Mag og derfor egner den seg godt til dagobservasjoner. Venus har ingen måner.

 
Vesta
Med en maksimal lysstyrke på 6,0 mag., er Vesta den mest lyssterke asteroiden. Vesta har en størrelse på ca. 590 km, og ble oppdaget i år 1807 som den fjerde asteroiden i rekken.

 
Vinkelhaken (Norma, Nor)
Dette stjernebildet ligger i Melkeveien mellom Ara og Lupus på den sydlige halvkulen og er ikke synlig fra Norge.

 
Virgohopen
En gigantisk hop av over 2000 galakser som i hovedsak befinner seg i stjernebildet Virgo (Jomfruen). Hopen befinner seg rundt 60 millioner lysår fra Jorden.

 
Visuell lysstyrke
Se Magnitude, Apparent lysstyrke

 
VLA (Very Large Array)
VLA (Very Large Array)

 
Vogt-Russells teorem
Sier at om massen til en stjerne og dens kjemiske sammensetning er kjent, er stjernens struktur og utvikling entydig bestemt. Gjelder ikke på enkel form for tette dobbeltstjerner fordi disse påvirker hverandre sterkt.

 
Væren (Aries, Ari)
Et relativt lite, men karakteristisk stjernebilde i Dyrekretsen mellom Fiskene og Tyren fra ca. 10 til 30° nordlig himmelbredde. Den sterkeste stjernen, Hamal (2,01 mag.), danner en lett gjenkjennelig liten bue sammen med de to andre hovedstjernene. En av disse stjernene, gamma (g) Arietis (3,88 mag.), er en flott dobbeltstjerne som er lett å skille i små teleskoper. Væren har ellers ingen spesielt interessante objekter for "vanlige" hobbyastronomer.

 


Tilrettelagt av Andreas Øverland